Jeg er vanligvis temmelig lettskremt i kinomørket, men jeg skvatt ikke en eneste gang i løpet av Skjærgårdens 75 minutter.
Ideen om en sjangerskrekkfilm fra en hytte i den sørlandske skjærgården er grei nok, men det blir hverken blodig skummelt, spennende eller referansemorsomt i Frode Nordås sin lavbudsjettfilm.
Filmen blir en flat gjennomgang av standardiserte handlingstråder og gimmicker, og flere ganger er både det filmatiske og skuespillet så famlende at det røsker meg ut av filmens fiksjonsunivers.
ANMELDELSE: It Follows – Drepende sex i skummel skrekkfilm!
Vi vet hva dere gjorde den sommeren.
Det er en kjent fabel som spilles ut på Sørlandskysten. På en idyllisk sommerdag er tre skoleungdommer ute og leker med vannski. I en ulykke kjører de på ei lita jente med motorbåten, men i stedet for å varsle de voksne, kvitter de seg med liket.
10 år senere er Camilla (Tuva Lønnkvist Hultin), Isalin (Silje Hagrim Dahl) og Kjetil (Nicolas Østtveit Stai) tilbake på hytta med venner, alkohol og planer om en avslappende sommerhelg. Men når de plutselig finner vannskiene tilbake i redskapsboden, skjønner de at noe er alvorlig galt.
Det er sjeldent jeg har sett en morder så tannløs og lite skummel som i Skjærgården. Bakgrunnshistorien gir morderen motivasjon, men foran kamera blir denne hevneren nærmere parodien enn grøsseren.
Hverken kameraets utsnitt eller bevegelser klarer å skape uhygge eller intensitet i det hytteboerne blir færre og færre. Og klumsete actionsekvenser og vel enkel kamuflasjebekledning gjør morderen til et visuelt fremmedelement i sin egen film.
Om det er dårlig skuespillerkjemi eller manuskriptet som har skylden er jeg usikker på, men spenningen skjemmes også av at enkelte av filmens overraskelser slipper ut av sekken for tidlig.
Da stemmer det bedre i filmens mer lune perioder. Studenter på hyttetur er tradisjonelt gode ingredienser i sjangeren, og både Silje Hagrim Dahl (Isalin) og Tuva Lønnkvist Hultin (Camilla) er sine rollefigurer best når de søker romantikken.
ANMELDELSE: Død snø 2 – Den rene skjære galskapen!
Mangler en helhetlig estetikk
Jeg har sansen for energien regissør Frode Nordås formidler, her ligger det mye kjærlighet til den effektivt fortalte skrekkfilmen.
Det er en sjanger hvor det er lov å leke med klisjéne og lene seg på andres storhet, og Skjærgården prøver å underholde både med skrekk og en solid porsjon referansehumor.
Men selv om Nordås har god oversikt over hvilke sjangergrep han vil gjøre til sine, så får han de ikke til å svinge samstemt.
Den voldsomme spenningsmusikken, de overdramatiske nærbildene, den «billige» slasherestetikken og vinkene til den humørfylte delen av skrekkfilmhylla – de varierer veldig i kvalitet og blir aldri krydderet som klarer å løfte en ordinær manusidé til en underholdende filmopplevelse.
Jeg savner også at Skjærgården klarer å dyrke en egenart og en visuell stil. Stemning er på sitt beste når den utnytter lyset i den sørnorske sommernatten og lefler med båt- og fiskekulturens allerede blodige og farlige redskaper. Dessverre blir dette kun tidvis brukt til å gi en mer særegen stemning til menneskejakten.
