Stabukker har gode kvaliteter som en folkelig og fornøyelig film.
Her skildres gretne gamle gubber som blir smått humoristiske i sine satte vaner. Her skildres hardt, ærlig og tradisjonelt arbeid satt opp mot moderne og praktisk ubarmhjertighet og her dyrkes forholdet mellom bonde og gårdsdyr på et rørende og billedskjønt vis.
Det er likevel ikke det som gjør dette til en minneverdig filmopplevelse. Det er det naturnære menneskedramaet som virkelig fester seg. Flott framført, og nydelig filmet.
Og slutten på regissør Grímur Hákonarsons film er nesten uutholdelig vakker, når han viser fram det spektakulære som kan bo i menneskers hverdagsdrama.
ANMELDELSE: The Priest’s Children – Forviklingskomedie med brodd og bismak
To brødre, en sauestamme
Gummi (Sigurður Sigurjónsson) og Kiddi (Theodór Júlíusson) er ungkarer og brødre. Grå i skjegget og sta i skolten. De bor på samme gård, men har ikke snakket sammen på flere tiår.
Familiens saueflokk er begge brødrenes stolthet, levebrød og store kjærlighet. Så da skrapesyken rammer dalen, og veterinæren bestemmer at det blir nødslakt, så rakner hverdagen for de einstøingene.
Det er Gummi vi følger tettest. Han spilles tilbakeholdent og nært av Sigurður Sigurjónsson. Som karakter kler han jobben sin med nærmest karikaturisk presisjon. Det myke krøllete skjegget og de kloke slitne øynene gir ro og gjenkjennelighet, egenskaper som settes effektivt opp mot moderniserte og kliniske landbruksregler.
Fotograf Sturla Brandth Grøvlen (En natt i Berlin) følger Gummi på en måte som gjør at stemninger og ansiktsdragninger får kommunisere tydeligere enn ord.
Det trengs. For på papiret er jo alt så fordømt fornuftig og valgene så opplagte når myndighetene skal gi kompensasjon for saueflokk.
Grøvlen har også et godt øye for dagslysets variasjoner over det flate Islandske landskapet, og fanger et av filmens vakreste øyeblikk når en gravemaskin varsom gravlegger de uheldige sauene.
Nøden lærer naken bror å elske
I motsetning til David Lynchs rørende The Straight Story (1999) drives ikke noen av brødrene her i retning av hverandre på grunn av en lengsel etter å skvære opp. Det er nøden som bringer de stadig noen korte grynt nærmere hverandre.
Det kommer små drypp av en lite hyggelig oppvekstskildring. Og det er imponerende og fascinerende å se hvor ung og forsvarsløs en bror kan bli i møte med sin bror, selv om skjegget er grått.
Denne råskapen mellom de to barnløse gubbene setter opp filmen for en følelsessterk sluttsekvens. Med smart lyssetting, og flere lag med dramatikk klarer Grímur Hákonarsons og Sturla Brandth Grøvlen å fange hvor vanvittig mye som kan endre seg når en kjenner ryggen røre ved veggen.
