Da Ashton Kutcher hadde rollen som Steve Jobs i Jobs i 2013, lå filmens fokus på å fortelle om oppstarten av Apple, og hvordan Steve Jobs bygde sitt imperium.
Regissør Danny Boyle og manusforfatter Aaron Sorkin har gått den motsatte veien med sin film om Apple-overhodet som gikk bort for fire år siden.
Steve Jobs handler om mennesket bak den karismatiske presentatøren og den ikoniske pologenseren. Det vanskelige, stormannsgale, visjonære og interessante mennesket Steve Jobs.
Anmeldelse: «Jobs» – For enkelt og sentimentalt om Apple-sjefen
Virkningsfull fortellermåte
Boyle og Sorkin sløyfer teknologisk utvikling og bygging av Apple-firmaet. De bruker isteden tre dager av Apples historie på å fortelle hvem Steve Jobs var.
Annonseringen eller demovisningen av Macintosh i 1984, NeXT Computer i 1988 og iMac i 1998, er rammen for filmen. Med unntak av noen tilbakeblikk befinner vi oss hele tiden i garderobene, venterommene, scenegangene og scenene i lokalene disse presentasjonene finner sted.
Fortellingen om hvem mennesket Steve Jobs var er dermed konsentrert ned til timene og minuttene i forkant av disse presentasjonene, øyeblikk som er fylt av nerver og spenning, der folks virkelige meninger og personlighet kommer frem.
Det er en svært effektiv og virkningsfull måte å fortelle en historie på, og gjør at man sitter igjen med et inntrykk av at man har lært Steve Jobs litt bedre å kjenne.
Oscar-verdige skuespillere
Aaron Sorkin er berømt for sin evne til å skrive manus med smart dialog og kjappe replikkutvekslinger. Vi så det blant annet i The Social Network, og vi ser det igjen i denne filmen.
Med dyktige skuespillere på laget i tillegg blir dialogen i Steve Jobs en underholdende affære, selv om kranglene mellom Jobs og hans kolleger ofte er vonde å bevitne.
Michael Fassbender klarer å balansere Jobs karismatiske personlighet med hans manglende evne til å føle empati for sine medmennesker på en god måte. Han spiller troverdig og aldri karikert, selv når han viser ytterpunktene i Jobs personlighet.
Jeg forstår godt at Fassbender ble Oscar-nominert for rollen, og det samme gjelder Kate Winslet som er fabelaktig som Jobs assistent Joanna Hoffman.
Rollefigurene til begge er sterke personligheter og samspillet mellom de to er strålende. Blant annet er scenen når Hoffman setter Jobs på plass fordi han er urettferdig mot datteren, en fryd å se.
Anmeldelse: «The Social Network» – En god film om noe så i utgangspunktet kjedelig som datanerder!
Subtil og fin tidskoloritt
Med en handling som strekker seg over fjorten år er det viktig at filmens tidskoloritt er god, men det er ikke mye å spille på i de begrensede rommene handlingen utspiller seg i.
Det bidrar til at tidskoloritten aldri blir påtatt, og subtile detaljer, som at en skjortelomme på 80-tallet var stor nok til å romme en diskett, at det selvfølgelig er en Levis-bukse Jobs har på seg når han viser frem iMac-en i 1998, og at den “digitale assistenten” Newton hadde en penn, bidrar til at vi til enhver tid ser hvilken epoke vi befinner oss i.
En spesielt fin scene, som vil få nostalgiske 70- og 80-tallsbarn til å nikke anerkjennende på hodet, er når Jobs datter Lisa sitter på en Macintosh og skaper litt abstrakt kunst i Paint.
Kunstneriske friheter
Filmen er basert på Walter Isaacsons biografi av Steve Jobs, som blant annet ble skrevet med utgangspunkt i over førti intervjuer med Jobs gjort over to år. Aaron Sorkin har også konsultert med Jobs medgrunnlegger av Apple, Steve Wozniak, for å sikre historisk nøyaktighet.
Filmskaperne har selvfølgelig tatt seg noen friheter likevel. De bruker for eksempel presentasjonen fra MacWorld NY i 1998 når Jobs endelig skal avduke iMac-en, istedenfor presentasjonen fra The Apple Worldwide Developers Conference der han faktisk viste den frem for første gang.
Slike små kunstneriske friheter er selvfølgelig helt greit, MacWorld-presentasjonen er mer berømt og der hadde Jobs dessuten på seg den berømte pologenseren. Sorkin og Boyle har sikkert tatt seg flere friheter også uten at jeg vet hvilke, men jeg har likevel inntrykket av at filmen har gitt et troverdig bilde av hvem Steve Jobs var.
I filmens siste scene klarer ikke regissør Danny Boyle å dy seg for å pøse på med patos og sentimentalitet. Vi snakker jubel, pompøs musikk og intense blikk. Det er klisjéer, men kjisjéer har jo som kjent blitt det for en grunn – de fungerer.
Det ble en liten klump i halsen på tampen. Filmen gjør meg rørt og imponert over mannen som var villig til å ofre alt for det han trodde på, som var kompromissløs i jakten på å nå sine mål, som hadde et enormt ønske om å sette sitt fotavtrykk i historien – og kan vi jo trygt si at han klarte.
