Det tok den taiwanske filmskaperen Hou Hsiao-Hsien ti år å realisere sitt mesterstykke Nie yin niang, men da The Assassin omsider så dagens lys i 2015 vant Hou prisen for beste regi under Filmfestivalen i Cannes.
Det er lett å forstå hvorfor. The Assassin er et mesterlig regissert stykke filmkunst, som nærmest tar pusten fra en med sine vakre bilder.
En enestående snikmorder
Handlingen utspiller seg i Kina under Tang-dynastiet på 900-tallet. Tang-dynastiet var en gullalder for kultur og utdannelse, et av høydepunktene i kinesisk sivilisasjon, men på 900-tallet gikk dynastiet mot slutten.
Vi møter Nie Yinniang, spilt av Qi Shu, som ble bortført som tiåring av Jiaxin, spilt av Sheu Fang-yi, en nonne som har trent henne opp til å bli en formidabel snikmorder med eksepsjonelle sverdferdigheter. Yianniangs spesialitet er å ta livet av korrupte embetsmenn, men når hun skåner en mann hun skal drepe fordi sønnen hans er til stede, blir straffen hard.
Nåde er ikke populært hos Jiaxin, og mesteren sender derfor Yianniang på et oppdrag som skal slukke all medlidenhet i henne for alltid.
Hun må reise til hjemprovinsen Weibo, der det keiserlige hoffet har begynt å miste makta, for å drepe militærguvernøren i provinsen – fetteren hennes Tian Ji’an – hennes tidligere forlovede.
Tar seg god tid
I tillegg til regien har Hou Hsiao-Hsien også skrevet filmens manus sammen med tre andre manusforfattere, og han bruker lang tid på å fortelle det som skal fortelles.
Ved å bruke dialog for å bringe handlingen videre istedenfor å vise det som snakkes om hele tiden, haster ikke historien av gårde, men utfoldes i et naturlig tempo.
Hou lar rollefigurene fortelle det mange andre filmskapere ville ha visualisert, som for eksempel et eventyr om kongens sangfugl som sluttet å synge. Eventyret fortelles enkelt og greit av Jiaxin mens hun spiller på en sitar.
Vi må selv bruke fantasien for å se for oss sangfuglen, som i sin ensomhet ikke ville synge før den så en annen fugl – seg selv i et speil. I sin nakenhet blir fortellingen enda mer virkningsfull.
Slående visuell stil
Selv om Hou legger mye vekt på dialogen har The Assassin en sanselig visualitet som gjør dette til en helt spesiell filmopplevelse.
Filmfotograf Ping Bin Lee maler vakre tablåer som det nesten er meditativt å ta inn. Filmen begynner i svart-hvitt før den blomstrer ut i rødt, grønt og gule fargetoner, og regissør Hoe bruker hele rommet i scenene som utspiller seg.
En av filmens kampscener utspiller seg for eksempel bak noen trær langt inne i bildet. Og når Yianniang oppsøker fetteren for å ta livet av ham, dveler hun i bakgrunnen bak en flortynn gardin mens en scene mellom fetteren og kona utspiller seg.
Det er en tilbakeholdenhet i det som gjenspeiler Yianniangs indre kvaler. Skal hun fullføre oppdraget for mesteren sin, eller skal hun følge sin egen samvittighet? Scenen er en av filmens vakreste, det er utrolig hvor mye følelser det går an å tolke i Yianniangs lukkede ansikt.
Filmkunst av ypperste klasse
The Assassin er ikke en film for kampsportentusiaster som forventer seg en tradisjonell, actionspekket sjangerfilm.
Yianniang slåss på en effektiv og tilbakeholden måte der hun aldri bruker aldri mer energi på bevegelsene enn nødvendig, og filmen har ingen kampsportscener som er med ene og alene for kampsportens skyld.
Alle elementene i filmen er der for å fortelle en historie, og det er umulig å ikke bli sterkt berørt av det vakre i hver eneste scene.
Det tok altså Hou Hsiao-Hsien ti år å realisere The Assassin, og dette er filmkunst av ypperste klasse.
