Quentin Tarantino skuffer ikke! I regissørens åttende film, The Hateful Eight, gjør han westernsjangeren til sin egen lekegrind, akkurat slik han gjorde i Django Unchained.
Resultatet er barskt, blodig og morsomt. Selv en spilletid på 167 minutter gjør ingenting, for ikke ett av disse minuttene oppleves som kjedelig.
The Hateful Eight er kanskje ikke det popkulturelle braket som Pulp Fiction eller Kill Bill var, men med Tarantinos sedvanlige stilsikkerhet, rike persongalleri og frodige dialog, er dette et underholdende verk fra en regissør som slett ikke har mistet grepet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Spenningen eskalerer
Handlingen foregår i det ville vesten etter den amerikanske borgerkrigen. Passasjerer fra to diligencer må søke ly for en snøstorm på en øde handelsstasjon i Wyoming.
Vi møter to dusørjegere (Kurt Russell og Samuel L. Jackson), en fange (Jennifer Jason Leigh) en galgemann (Tim Roth), en kommende sheriff (Walton Goggins), to cowboyer (Michael Madsen og Demian Bichir) og en general (Bruce Dern).
Etter hvert viser det seg at flere av figurene har historikk som krysser hverandre på ulike måter og gjør at spenningen mellom dem eskalerer.
LES: Anmeldelsen av Django Unchained
Dette er 100% rent Tarantino-stoff fra ende til annen. Man kjenner igjen de tøffe figurene, den omstendelige dialogen og de blodige voldsutbruddene fra alle filmene hans.
Det fungerer fremdeles, takket være skuespillere som kanaliserer Tarantinos manus fortreffelig. Flere av dem har jobbet med ham før og kjenner tonen figurene og historiene hans fungerer best i, altså med glimt i øyet selv i de grusomste øyeblikkene.
Hver og en av dem har sitt særpreg, men skal jeg velge en favoritt, må det bli Jennifer Jason Leigh som Daisy. Hun gjør et herlig comeback med en fresende rolletolkning.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Fortettet handling
Filmen starter med store og majestetiske bilder, fabelaktig skutt av Robert Richardson i Panavision 70mm.
Scenene er flott tonesatt av mesteren Ennio Morricone, som vekker assosiasjoner til sine egne høydepunkter fra westernsjangeren, spesielt i diligence-scener i et vinterkledd fjellandskap i filmens første del.
Men det meste foregår innendørs på handelsstasjonen, eller Minnies kortevare, som den heter. Det gjør handlingen mer fortettet, uten at omgivelsene blir direkte klaustrofobiske. Det er godt med plass innendørs.
Richardsons 70mm-kamera fanger inn all dramatikken med et imponerende dybdefokus og et stort detaljnivå.
LES: Anmeldelsene av Kill Bill Vol. 1 og Kill Bill Vol. 2
The Hateful Eight har flere anakronistiske ord, uttrykk og trekk, men jeg mistenker Tarantino for å ikke bry seg veldig om sånt. Han gjør som han vil, og det kommer som regel noe interessant ut av det.
Jeg velger å ikke legge altfor stor vekt på slike detaljer, da helheten er overbevisende nok. The Hateful Eight er flott spilt, spennende fortalt og nydelig filmet.
Quentin Tarantino kan sikkert beskyldes for mangel på måtehold, for eksempel når det gjelder voldsbruk og spilletid, men i mine øyne er det en av hans styrker.
Derfor finner jeg ingenting å hate i The Hateful Eight, tvert imot!
