Du må vente ganske lenge før den virkelige brodden i religionskomedien The Priest’s Children kommer, men når filmen setter punktum sitter man lett punktert tilbake i kinomørket.
Mer skal jeg ikke si om den saken, men jeg vil gjerne si noen ord om komedien som leder opp mot avslutningen, for den er riktig så fornøyelig.
Religiøs skyldfølelse, sjalusi og gode intensjoner svirrer rundt hverandre i en situasjonsrik fortelling med temperament og god humoristisk timing.
Skuespillet er glimrende og handlingen er både sår og syrlig. Regissør Vinko Bresan er ute etter å blottstille våre hemmeligheter, og institusjonene som holder på dem.
ANMELDELSE: Stabukker – Svart sauekomedie er best som nært familiedrama
En prest og en plage
Don Fabijan (Kresimir Mikic) er en ung katolsk prest på en billedskjønn liten turistøy i Adriaterhavet. Og han er bekymret.
Han holder begravelse etter begravelse, men ingen barnedåper. Hva skal skje med befolkningstallet?
Etter en skriftebekjennelse fra den lokale kioskselgeren, skjønner han at det er kondombruken blant øyas beboere som er problemet.
Og sammen med kioskselgeren og apotekeren tar presten grep. De stikker hull i alle kondomene, bytter ut P-pillene med vitaminer og lar guds vilje være prevensjon nok.
Graviditetene lar ikke vente på seg, men ikke alle seksuelle forhold tåler dagens lys. Og ikke alle kan ta hånd om et barn utenfor ekteskap.
Problemene blir mange, og regissør Vinko Bresan storkoser seg med å male dem ut i en drivende god forviklingskomedie.
Leken i både form og innhold
Filmskaperen leker med både form, sjanger og publikums forventninger i The Priest’s Children.
Vinko Bresan er ikke redd for å bryte den fjerde veggen og lar presten Don Fabijan prate direkte til kamera. Det grepet skaper en umiddelbar fortrolighet mellom publikum og prest, og plasserer synsvinkelen vår effektivt på hans side.
Regissøren dyrker også bruddet med forventningene våre. Han bygger figurer med møysommelig presisjon, for så å vrenge dem rett foran øynene oss i neste scene.
Don Fabijan utgjør et velspilt, veltalende og fengende trekløver med sine medhjelpere Petar (Niksa Butijer) og Marin (Drazen Kuhn). De legger nesen bort andres høyst private saker, og bygger etter hvert opp et heftig etterretningsvesen for hvem som ligger med hvem.
Og i det Bresan snur komedie til tragedie er det nettopp spørsmålet om hva en skal gjøre med slik privat informasjon som stikker oss i hjerte. Og som blir hengende ved oss lenge etter rulleteksten.
