New Zealands ville natur er den perfekte settingen for gode eventyrfortellinger, noe vi alle fikk oppdage med Peter Jacksons Ringenes Herre-filmer. Men hva er det med det her landet og halvdårlige fantasyserier?
Hercules, Xena: Warrior Princess, den forferdelige Legend of the Seeker, for ikke å glemme The Tribe er noen eksempler. Da jeg fant ut at MTV skulle lage serien The Shannara Chronicles «down under», med Smallville-forfatterne Miles Millar og Alfred Gough ved roret, ble jeg derfor ikke umiddelbart gira.
Serien er en adaptasjon av Terry Brooks andre book i Shannara-trilogien, en serie som var viktig for fantasysjangerens fotfeste i populærlitteraturen på 70- og 80-tallet.
Personlig har jeg aldri blitt fullstendig fenga av Brooks svært Tolkien-inspirerte univers, og MTVs versjon av fortellingen klarer heller ikke å overbevise meg.
Med klisjéfulle rollefigurer, et halvdårlig manus og skuespillere som ikke klarer å forbedre det, blir The Shannara Chronicles en middelmådig TV-serie du lett kan droppe.
Anmeldelse: «Game of Thrones» S05 – Har noen av seriens beste scener
To helter må stanse verdens undergang
Serien er satt langt inn i fremtiden, mange hundre år etter en atomkrig som nesten utslettet menneskene. Alver, dverger, gnomer og troll befolker nå kloden sammen med det som er igjen av menneskeheten.
Vi følger alveprinsessen Amberle Elessedil, spilt av Poppy Drayton (Downton Abbey) og bondegutten Wil Ohmsford, spilt av Austin Butler (The Carrie Diaries), som er halvt menneske, halvt alv.
Når alvenes magiske Ellcrys-tre, som vokter fengselet til mørkets demoner, begynner å dø, står verden i fare for undergang. Som to usannsynlige helter og utvalgte, kastes Amberle og Wil plutselig ut i et episk eventyr for å redde verden.
Oppe i alt dette finner vi John Rhys-Davies, aka Gimli, i rollen som alvekongen Eventine Elessedil, Manu Bennet (Arrow, Spartacus: Blood and Sand) som den eneste gjenlevende druiden og Ivana Baquero (Pans labyrint) som den frekke røverjenta Eretria.
Dårlig kjemi
Det er et skuespillerensemble med flere greie skuespillere, men ingen av dem gjør sitt livs rolle, til det er manuset for dårlig. Serien har en viss putefaktor på grunn av flaue replikker som er ment å være morsomme, og dårlig kjemi mellom skuespillerne gjør ikke saken bedre.
Austin Butler har en viss surfeguttaktig sjarm (som nok hadde hatt større effekt på meg om jeg hadde vært ti år yngre), og Poppy Drayton får nesten til rollen som sterk og egenrådig prinsesse, men samspillet mellom de to skuespillerne er fullstendig blottet for kjemi.
Ivana Baquero er brukbar som den hardtslående og ubeskjedne Eretria, men personlig sliter jeg med å akseptere «hun lille jenta fra Pans labyrint» som sensuell fristerinne.
John Rhys-Davies har tyngden til å spille konge, selv om det selvfølgelig er helt feil å se Gimli fra Ringenes Herre i rollen som alv. Seriens mest interessante figur er nok Manu Bennets Allanon, som Bennet spiller med sin vanlige røffe framtoning.
Anmeldelse: «Det siste kongeriket» – Tøft vikingdrama
Flott natur, pinlige kostymer
Når det er MTV og ikke HBO som produserer en fantasyserie, kan man ikke forvente like god produksjonsdesign som i Game of Thrones. Likevel lar jeg mer irritere av kostymene i serien.
Forsøket på å blande middelaldersk og moderne design har gått fullstendig skeis. Mange av kostymene ser svært billige ut, og selv om serien foregår i fremtiden blir kombinasjonen av lærkorsett og olabukser merkelig.
De visuelle effektene er imidlertid ikke de aller verste jeg har sett i en produksjon som dette, og sammen med New Zealands eventyrlige landskap blir det slettes ikke så ille. Serieskaperne utnytter dette for alt det er verdt med flotte kjøringer over vakker natur og actionsekvenser som foregår ute.
Fenger ikke
Terry Brooks fikk i sin tid mye kritikk for å låne for mye fra Ringenes Herre i den første boken i trilogien, og TV-serien bringer heller ikke noe nytt til bordet. Du har sett og hørt alt før. Hvis man skal lage et produkt hundre andre har lagd før deg, så må man gjøre det bedre, men det har ikke serieskaperne klart med The Shannara Chronicles.
Det er grenser for hvor mye karakterutvikling man kan presse inn i episoder på 42 minutter, og derfor klarer ikke serien å bygge opp noe stort engasjement for rollefigurene hos meg. Når historien heller ikke fenger noe nevneverdig, er det ikke mange grunner igjen til at jeg skal gidde å følge med på serien videre.
På tross av min kritikk, så tipper jeg likevel at The Shannara Chronicles kommer til å gjøre det bra på MTV og hos HBO Nordic her til lands. Pene mennesker i lærklær (typen til Vanessa Hudgens, liksom), magi og eventyr – serien appellerer nok til fantasyglade tenåringer.
Men selv om jeg elsker eventyr, alver og trolldom, klarer jeg ikke å like denne serien – kvaliteten er for dårlig. I likhet med tidligere nevnte Hercules er jeg skuffa…
«The Shannara Chronicles» ser du hos HBO Nordic. Nye episoder hver onsdag.
