Jo da, det er litt rusk i maskineriet når Mulder (David Duchovny) og Scully (Gillian Anderson) igjen retter sin lommelykter mot uforklarlige fenomener etter en seriepause på drøye 13 år. Men denne tiende sesongen byr etter hvert på både spennende underholdning og masse moro.
Etter en noe hanglende førsteepisode, hvor det er mye corny dialog, finner The X-Files selvsikkert tilbake til godfoten og sine tre store styrker.
Det blir fart i den overordnede mytologien med en konspirasjonsteori av den store stygge sorten. Det blir småskummelt og herlig overnaturlig når ubehagelig gode versjoner av «ukens monstre» dukker opp, og det blir både fantasifullt og artig når serien er i det refleksive og humoristiske hjørnet.
Episode 3 er blant de aller beste episodene jeg har sett av The X-Files – den er helt på høyde med klassikere (og personlige favoritter) som Clyde Bruckman’s Final Repose og Bad Blood.
I tillegg finner også våre to helter tilbake til litt av den kjemien som gjorde The X-Files til en serie som var vel så mye karakterdrevet som plottdrevet.
Les også: X grunner til at folk i 30-åra digger X-Files
Rett inn i moderskipet av alle konspirasjoner
Vi trenger ikke noe forspill med The X-Files. Vi har allerede vært igjennom 9 sesonger og 2 filmer. Vi vet at sannheten er der ute, og det er derfor magekriblende morsomt at vi kjøres rett inn i moderskipet av alle konspirasjonsteorier.
Mulder, som selvfølgelig har satt en tapebit over kameraet på laptoppen sin, lever et anonymt liv. Men han lokkes ut av pensjonstilværelsen da Scully tar kontakt på vegne av en konspirasjonsglad TV-vert (Joel McHale) som trenger eksperthjelp.
Jeg skal ikke avsløre mer av plottet her, men det har med romvesen, Roswell og gamle skygger fra fortiden å gjøre!
Denne første episoden er dessverre den desidert svakeste. Her er det veldig mye som skal dyttes inn av både historikk, gammel kjemi og et nytt omfattende hovedplott. I denne episoden er det de dårlige replikkene som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.
Konspirasjonsplottet virker likevel lovende. Det befinner seg i kategorien merket «drøyt og pompøst», men hvis det er én serie som får lov å trekke fram konspirasjonskanonen og dundre løs, så er det The X-Files. Og basert på tradisjoner og episodetitler, så ser det ut til at dette mysteriet skal holdes levende hele veien til sesongavslutningen.
Men The X-Files var alltid mer enn bare de store mytologi-episodene, og det er blant «ukens monster» at serien virkelig skinner.
Spesielt viser den morsomme Mulder & Scully Meet the Were-Monster at The X-Files fungerer aldeles utmerket også i 2016. Her er for det første castingen en innertier, med blant annet komikerne Rhys Darby (Flight of the Concords) og Kumail Nanjiani (Silicon Valley) i sentrale roller.
Det er likevel den selvbevisste plasseringen i sjangerlandskapet og den smarte leken med klassisk monstermytologi som gjør dette til en perle. Referansehumor og metagrep kan være tveeggede sverd i 45-minuttersformatet, men når det integreres så godt med en kul og original historie som her, så er det en sann fornøyelse å være TV-titter.
ANMELDELSE: The Leftovers – fengslende mystikk
https://www.youtube.com/watch?v=_1SmJUBT5q0
Tar vare på sine kjerneverdier
The X-Files har heller ikke mistet sitt kritiske blikk og sin kjærlighet for underdogen.
Serieskaper Chris Carter har alltid vært god til å stille seg på de svakes parti, og flink til å pirke borti moralske overtramp – det være seg fra myndigheter, kyniske forskere eller generelle bøllefrø.
Det aspektet kommer ypperlig fram i monsterepisoden Home Again. Her er tonen mørkere, og den karakteristiske samfunnsbrodden mer synlig. Her svinger det godt i sympatimuskulaturen når vi følger en hevnglad skapning som stiller spekulative boligutbyggere til veggs. En replikksterk gjesterolle av punkpoeten Tim Armstrong fra Rancid gir også tyngde og sjel til en episode som setter menneskeverd på plakaten.
De som har kost seg med den humørfylte delen av Scully og Mulders monsteretterforskninger vil finne mye å glede seg over i dette comebacket. Og dette er en gjenforening som sikter seg inn på et publikum som allerede har et forhold til FBI-agentene. For selv om serieskaperne markedsfører dette som en egen miniserie, så lener den seg hardt på originalserien når det gjelder både handling, stil og figurenes personlige historier.
Men redselen for overvåkningssamfunnet og konspirasjonsangsten har da på ingen måte dabbet av siden serien sluttet i 2002. Og jeg synes, til tross for noen småteite poeng og replikker, at The X-Files anno 2016 er overraskende fantasifull og underholdende – 23 år etter det startet.
The X-Files begynner på Viaplay og TV3 torsdag 28. januar. Sesongen består av seks episoder.
