Da nyinnspillingen av Alvin and the Chipmunks kom i 2007, var det ingen tvil om at de tre små jordekornene som kunne synge var noe av det søteste jeg hadde sett på lenge.
Nå er vi på den fjerde filmen i rekken om Alvin og gjengen, og selv om ekornene fortsatt er søte, er det ingen tvil om at konseptet begynner å bli oppbrukt.
Filmen har en eim av den berømmelige melkekua over seg, men selv om Alvin og gjengen: I farta bare er et sammensurium av musikalske opptredener og uheldige hendelser, vil den underholde de minste.
Anmeldelse: «Alvin og gjengen 3» – en grøssende dårlig barnefilm
Jordekorn på roadtrip
I Alvin og gjengen: I farta blir ekornguttas forhold til liksompappa Dave satt på prøve. Dave er plateprodusent, og når han må reise til Miami for å lansere et nytt album, tar han med seg den nye kjæresten sin Samantha istedenfor Alvin, Simon og Theodore.
I mellomtiden skal Samanthas sønn Miles bo sammen med ekornene, sånn at de kan bli bedre kjent. Det viser seg at Miles er en skikkelig plageånd, og når Alvin og brødrene får det for seg at Dave skal fri til Samantha i Miami, legger de derfor ut på tur for å stoppe frieriet.
De har kun tre dager på å komme seg fra L.A. til den andre siden av landet, og det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort.
Norske stemmer
Hvis det skulle være noen tvil om hvilket publikum Alvin og gjengen: I farta er mynta på, så kan jeg fortelle at filmen kun er satt opp med norsk tale i Norge.
Stig Henrik Hoff har stemmen til Dave, Espen Sandvik spiller Alvin, mens Christoffer Staib er Simon og Erik Skøld er Theodore.
Selv er jeg ingen fan av dubbing av skuespillere, men dette er en barnefilm, og med de dataanimerte ekorngutta i sentrum mesteparten av tiden, fungerer stemmeskuespillet stort sett fint.
Bortsett fra i en absurd scene der Dave og Miles snakker spansk til hverandre. I den norske versjonen snakker de ikke spansk, men norsk med spansk aksent. Det er helt krise.
Simpel humor
Musikken er fortsatt i sentrum i Alvin og gjengen: I farta og filmen er stappfull av musikalske innslag.
Ikke alt fungerer like godt, men det er flere scener her som vil få barna til å danse i kinosetet. Spesielt er scenen der Alvin og gjengen havner i en jazzparade i New Orleans underholdende. Ekorntrioen drar på med en coverversjon av «Uptown Funk» som det virkelig svinger av.
Filmen er også stappfull av plump og enkel fysisk humor som barna vil le høyt av, men voksne i kinosalen vil nok glede seg mer over barnas entusiasme enn av selve filmen.
Handlingen engasjerer aldri og er kun et rammeverk for et samlebånd av helsprø hendelser. I tillegg har filmskaperne lagt inn en overtydelig og følelsesladet moralpreken på slutten som blir i overkant klam for min del.
Som underholdning for barna fungerer imidlertid Alvin god gjengen: I farta. Og de tre lodottene er fortsatt veldig søte. Spesielt Theodore – han lille, tjukke.
