Jeg innrømmer det like gjerne først som sist, jeg har stor sans for Saoirse Ronan. Hun slo igjennom som 13-åring i Om forlatelse (Atonement) i 2007.
I Brooklyn får hun vist hvordan hun har videreutviklet talentet for uttrykksfullt spill. Her møter vi en figur vi føler umiddelbar sympati for.
Regissør John Crowley har laget en nydelig film som velter seg i nostalgisk 1950-talls-estetikk og med litt glanset og bittersøt kjærlighetsproblematikk.
Brooklyn er en varm og vakker film om håp, lengsel og skjebner på hver side av Atlanterhavet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Kraftig hjemlengsel
Eilis (Saoirse Ronan) forlater mor, søster og en tom tilværelse i Irland og emigrerer til Amerika i 1951.
Der bruker hun mye tid på å finne seg til rette i nye omgivelser og en ny jobb, samtidig som hun sliter med kraftig hjemlengsel.
Det bor mange andre irske immigranter i Brooklyn, men det er italienske Tony (Emory Coen) som skal få Eilis til å føle at Amerika kanskje kan bli hennes hjem på ordentlig.
Avstanden til mor og søster i Irland skal imidlertid bli problematisk på flere måter.
LES: Anmeldelsen av Birkebeinerne
Det er lett å få sympati for Eilis sin reise og kamp for tilværelsen. Kanskje skyldes det Saoirse Ronan, som med sitt vinnende vesen gjør mye ut av seg uten å egentlig gjøre så mye.
Hun formidler den unge kvinnens indre kamp med avmålt og behersket spill i en flott rolle. Samspillet med blant andre Emory Coen som Tony og Julie Walters som husfrua i pensjonatet som Eilis bor i, er varmt og hjertelig.
Det er også deilig å oppleve en film uten overdrevne konflikter. Nick Hornbys manus lar problemstillingene utspilles på en naturlig og avdempet måte, uten at det overhode går ut over nivået på dramatikken.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Klump i halsen
Brooklyn har en nydelig og naturlig tidskoloritt, med bydelens gamle fasader, biler, mote og folkeliv.
Historien preges av de monumentale avstandene i en tid der sjøveien fremdeles var den naturlige reisemetoden. Og Eilis ambivalens og motstridende følelser er enkle å forstå og sympatisere med.
Filmen fremkaller en deilig klump i halsen, fordi den forteller en følelsesladet og bittersøt historie som til enhver tid holder seg på den riktige siden av klisjéstreken.
Og bare for å ha sagt det en gang til: Saoirse Ronan er vidunderlig i Brooklyn!
