Det er ingen god følelse. Å være den med oversikt og informasjon om jordens undergang. Og så se at du ikke kommer til å klare det. At de siste motstandsgruppenes heroiske handlinger ikke fører noe sted.
Å akseptere at menneskeheten er dømt til en fremtid underlagt våre utenomjordiske kolonister, er en stadig tilbakevendende følelse i XCOM 2. Heldigvis snakker jeg om et spill.
20 år har gått etter XCOM: Enemy Unknown. Spillet som i 2012 relanserte den berømte spillserien fra 90-tallet, som gikk til grunne etter at ny teknologi gjorde spillseriens trege og strategiske form utdatert. Relanseringen viste at det likevel var et stort publikum som ventet på en ny mulighet til å redde verdenen – ett siste forsøk.
ANMELDELSE: XCOM: Enemy Unknown – utsøkt balanse på alle nivå
Tviholder på formatet
Kjerneopplevelsen er den samme i dag som i 1994, hvor du får kontrollen over en gruppe elitesoldater i kamp mot utenomjordiske vesener – de har ikke har kommet i fred.
Kampene utføres i et turbasert miljø i fugleperspektiv, hvor du velger handlingene til dine soldater i fugleperspektiv, før datamaskinen (eller en annen spiller ved flerspillerkamper) gjør sine mottrekk.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Spillets andre hoveddel lar deg ta strategisk kontroll på motstandsbevegelsen. Hvilke oppdrag bør få oppmerksomhet, hvordan kan basen bygges ut mest effektivt, og hva bør forskerne jobbe med?
I motsetning til forrige gang har du ikke en fast base, men et ganske så tøft flyvende utenomjordisk luftskip med alt du trenger om bord. Det åpner for noen små, men viktige endringer i den administrative delen av spillet. For vil du fly tilbake til Sør-Amerika, mens kampene går hardt for seg i Asia? Du bestemmer selv, men du rekker ikke alt, og det har konsekvenser.
Fra første øyeblikk, med sine taktfaste skritt mot undergangen, blir du minnet på at du må ofre noe – og flere ganger noen – i kampen for frihet. Mange oppdrag har tidsbegrensning, slik at du i større grad enn tidligere må løpe frem og risikere mer for å fullføre oppdragene. Det er en av de største endringene, og fordelene, i XCOM 2.
En vel regissert spillopplevelse – men noen gammelmodige trekk
Utviklerne i Firaxis Games har tatt et helt bevisst valg. De har dyrket sin sjanger, holdt seg tro mot spillseriens fundament, og foredlet spillopplevelsen fra forrige gang. Det gjør at spillet skiller seg ut i 2016; å ta seg tid til å fortelle en historie om verdens undergang over mange timer uten å ty til de samme raske og grunne grepene andre spillutviklere har.
Det gjør også at spillet unektelig oppleves som en utvidelse – «XCOM 1,5» – i stedet for et nytt spill. XCOM 2 er på mange måter fanget i fortiden, det har både fordeler og ulemper.
(anmeldelsen fortsetter under videoen)
Keitete kamerabevegelser brukes for å fremheve dramatikken og dynamikken i kampene. Mens filmsekvensene som fyller ut og forteller spillets fortelling er også til forveksling lik dem vi så i forrige spill. Det oppleves først som gammeldags, og senere bare irriterende.
Selvsagt ser XCOM 2 bedre ut enn forgjengeren, har flere fiender, nye egenskaper å låse opp, nye våpen og ny teknologi. Det er mye overflateforbedring. Men det som gjør XCOM 2 til en perle, et spill som jeg kommer til å vende tilbake til, er den umiddelbare og faretruende følelsen av undergang.
Uten barmhjertighet marsjerer XCOM 2 taktfast mot undergangen, følger du ikke med har du ingen sjans til å rette på kursen og redde menneskeheten.
