Den franske forbindelsen er et velspilt og spennende stykke fransk krimhistorie. En fiksjonsfilm basert på virkelige personer og hendelser, med bånd til William Friedkins Oscar-vinnende klassiker The French Connection (1971).
Filmen er en godbit for dem som er glad i historisk krim – dette er en tidvis lekker film som gir solid innsikt i Marseilles rolle som heroinleverendør til USA på 70-tallet.
Dessverre sløver regissør Cédric Jimenez intensiteten med å lene seg drygt hardt på sjangerklisjeene. I tillegg til en ganske tradisjonell dramaturgi, er filmen raus med typiske narko- og gangstermontasjer av både heroinbruk og politiet som arresterer skurker mens kalendersidene rives ut.
ANMELDELSE: Narcos – Kruttsterkt krimdrama om den colombianske kokainbransjen.
Heroin og korrupsjon i Marseille
Året er 1975 og Marseille er etablert som både kjemilab og eksportsentral for Tyrkisk opiumbase som skal til heroinlangere på amerikanske gatehjørner.
Den geskjeften styres og kontrolleres av Gaëtan «Tany» Zampa (Gilles Lellouche), en knallhard gangster med napolitanske aner.
For å prøve å redde byen fra narkotikamafiaen, utnevnes den idealistiske dommeren Pierre Michel (Jean Dujardin). Han går lidenskapelig til verks for å rive infrastrukturen, og legger seg helt i gråsonen for lovens blå linje i sine arbeidsmetoder.
I gråsonen er det ganske folksomt. Narkopengene har nådd korrupte lommer langt inne i Marseilles administrative avdelinger, og det gjør dommerens jakt på mafialederen full av feller, bedrag og skiftende allianser.
Forbindelser til filmhistorien
Dette er en behagelig velspilt film. Et av filmens store høydepunkt er det første møtet mellom Michel og Zampa.
Skuespillerne Dujardin og Lellouche har kvalitetene og elegansen til å holde intensiteten oppe selv når rollefigurene deres bare snakker om hverandre, og når de endelig møtes er det smått elektrisk. Både dialog, mimikk og omgivelser gjør det til en minneverdig scene.
Og de er det flere av i filmen. Den franske forbindelsen er i perioder genuint retro i både kamerarbeid og lyd. Spesielt gjelder dette bilforførlgelsene. Den bommulspakkede lyden av motordur tatt opp fra innsiden av bil og et bevegelig kamera gir en distinkt smak av å være spilt inn på 70-tallet.
Men de ulike stilgrepene harmonerer aldri helt sammen. Regissør Cédric Jimenez låner fra litt for mange uten å samle inspirasjonen til en egen stil – her er det litt Heat, litt Tarantino, litt The Untouchables og litt The French Connection. Resultatet blir en film som har mange høydepunkt, men som også går en del på tomgang.
