Det som en gang var er et treffende og lavmælt portrett av et vennskap i oppløsning.
Regissør Patrik Syversen er god på å få fram alle de små, nesten usynlige, tingene som ligger og gnisser mellom venninnene Silje (Silje Storstein) og Marte (Marte Germaine Christensen), og bruker nachspielet som trykkoker for å la frustrasjonene boble til overflaten.
Filmen er nok et bidrag til den allerede populære kategorien: «Oslos hvite middelklasse som nærmer seg 30 og har sitt å stri med».
Det er lett å kjenne igjen motiver, stemninger og situasjoner fra både Unge lovende og Oslo, 31. august, selv om Det som en gang var ikke når helt samme toppnivå i sine skildringer av by og relasjoner.
Men filmen treffer likevel godt. Dette er et svært gjenkjennelig bilde av ungdomstid på overtid – av undertrykte følelser og mangel på oppgjør.
ANMELDELSE: Rovdyr – En thriller som rettferdiggjør hypen
Et smuldrende vennskap som fester seg
Silje sitter igjen med en tom leilighet etter at Tobias (Tobias Santelmann) har flyttet ut. Hun burde jo skrevet på den bacheloroppgaven, men det er sommer og helgen blir tilbrakt sammen med bestevenninnen Marte.
Det blir byen, fyllefilosofiske drosjesamtaler, latterfylte utelivsvandringer og til slutt et langt nachspiel.
Fokuset ligger hele tiden på forholdet mellom Marte og Silje. De er gamle venninner, men ser hverandre ulikt.
Marte dominerer. Hun har et behov for å være midtpunktet, og bruker raushet for å kunne kreve oppmerksomhet. Et krav som framføres med økende intensitet utover helgen.
Silje er trofast. Hun har stilt opp for Marte når hun har slitt, og gjør stort sett venninnen til lags. Men Silje holder også regnskap, og teller flaue kommentarer, flørtete tilnærmelser og sosiale overtramp.
Dette er et velspilt vennskapsdrama. Silje Storstein og Marte Germaine Christensen leverer nære, såre og lett relaterbare karakterer. Benjamin Helstad er også god i rollen som artistkompisen Benjamin. En særdeles iherdig nachspieldeltaker som fungerer utmerket som katalysator for kollapsen.
God på generasjonsskildringen
Patrik Syversen treffer godt med generasjonsskildringen. Det som en gang var viser oss privilegerte middelklassemennesker som har studert, reist og som føler de har opplevd verden. De lever ut sine minner på fest, og sin egen forferdelige fortreffelighet i prat med drosjesjåføren.
Det hele er enkelt og vakkert filmet av et bevegelig kamera. Fotograf Andreas Johannessen skaper en lys og dus realisme som kler filmen godt. Det er noen øyeblikk hvor jeg ikke lar meg begeistre av kameraets noe kunstig poetiske endeholdeplasser. Men jeg har stor sans for helheten. Vi kommer veldig nært på. Så tett at vi ofte ikke får se hele bildet, men vi får mange megetsigende detaljer.
Filmen er god til å fortelle mye, uten å vise alt. Siljes samlivsbrudd, Martes mentale helse og det som virker å være en ugjengjeldt forelskelse ligger og dirrer under dialog som unnviker og dekker over.
Det gjør at nerven holder hele filmen ut. Nachspiel, sårede følelser og alkohol er effektivt drivstoff for elendige avgjørelser, og Det som en gang var holder alltid døren på gløtt for at det kan koke fullstendig over.
