Atle Antonsen gjør en fin figur i sin første dramatiske hovedrolle, og historien tar seg opp etter et litt forsiktig og begivenhetsløst anslag.
Grand Hotel er innspilt i det kjente hotellet på Karl Johan i Oslo. Noe reklamepreg har filmen likevel ikke, all den tid dette er et underfundig drama om en avdanket forfatter som i bunn og grunn sjekker inn for å drikke seg i hjel.
Filmens kjernehistorie er sett før, nemlig den om den gretne gubben som mykner opp i møte med en yngre person. Originalt er det derfor ikke, men historien er fin og fornøyelig, med noen mørke og triste nyanser.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Sjekker inn for å dø
Forfatteren Axel Farstad (Atle Antonsen) sjekker inn på Grand Hotel, angivelig for å skrive ferdig en ny roman, men tilsynelatende for å gi skrumpleveren dødsstøtet.
Omstendigheter gjør at han tar på seg å passe Noah (Håkon Bøhmer), den 10 år gamle sønnen til resepsjonisten Hannah (Vera Vitali).
Det blir starten på noen litt trøblete dager, der Farstad blir nødt til å innse ting om seg selv og sin akutte situasjon.
LES: Anmeldelsen av Gods of Egypt
Den som forventer at Atle Antonsen som vanlig skal levere humoristiske latterbrøl, må justere innstillingen. Her viser han frem andre kvaliteter som en sliten forfatter, 10 år etter sin siste suksess, som har forspilt sine sjanser til ekte, mellommenneskelige forhold.
Antonsen får godt frem figurens triste og fatalistiske resignasjon. Selv når Axel Farstad forsøker å gjøre noe av verdi, ser man på kroppsspråket og i øynene hans at han ikke tror på det selv.
At Antonsen lykkes her, er også delvis på grunn av hans ellers så morsomme medieprofil. Kontrasten mellom skuespilleren og figuren gir merkbare utslag.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Savner mer galskap
Unge Håkon Bøhmer gjør også en fin rolle. Noah lider av Tourettes, som kan virke rart, men en liten YouTube-sjekk bekrefter at hans vokale «tics» er vanlige.
Samspillet mellom den lille og den store byr kanskje ikke på det store fyrverkeriet, og manuset av Megan Gallagher gir dem ikke de saftigste ordvekslingene, men figurene har en felles forståelse av å stå litt utenfor fellesskapet. Det merkverdige vennskapet som oppstår mellom dem gir handlingen fremdrift.
Vera Vitali er også god som mor og resepsjonist med hverdagsproblemer. Jobbromansen med kokken Nicolas (Arthur Berning) blir dessverre et litt uforløst sidespor.
LES: Anmeldelsen av Min datter, min søster
Regissør Arild Frölich er mer stille og behersket i formen her enn i hans fire tidligere spillefilmer, Pitbullterje, Fatso og de to Doktor Proktor-filmene. Scenene har en lavmælt tilnærming, med et forsiktig tempo og avmålt bruk av musikk, effekter og klipp.
Kanskje ser vi spor av en filmskaper som ønsker å fremstå litt mer «voksen»? Det er i så fall en helt problemfri ambisjon, men jeg savner mer galskap i Grand Hotel. Filmen er litt stiv og forsiktig når den med fordel kunne ha utnyttet sitt potensial til å trå til med sprekere og råere innhold.
Grand Hotel er likevel et godt og tilfredsstillende drama med hjertelag, der den største gleden er å se Atle Antonsen utvikle seg i en interessant retning som skuespiller.
