I skyggen av kvinner er en aldeles så fransk film svøpet i kjønnsstereotypier og filmtradisjon.
Utroskap i for trange leiligheter, bohemliv, mannssjåvinisme og bagettspising langs murvegg – alt i stilsikkert svart-hvitt, alt presentert i et tidløst Paris.
Veteranregissør Philippe Garrel behandler det hele med humor og mange treffende observasjoner, og knekker ofte det trauste opp til et lettere ironisk bilde av ekteskapets utfordringer og kjærlighetens paradokser.
Filmskaperen viser ikke like godt håndlag med alle karakterene, men på sine drøye 70 minutter er dette en frisk og formsterk filmreise blant hverdagsgrå elskere.
ANMELDELSE: Markedets lov – Fransk sosialrealisme av solid merke
Observasjonssterk regissør
Pierre (Stanislas Merhar) og Manon (Clotilde Courau) er dokumentarfilmskapere og samboere. Det vil si, det er Pierres filmer de lager, men Manon ofrer seg for kunsten, og er med som fotograf og assistent.
Så treffer Pierre den yngre Elisabeth (Lena Paugam). Hun er doktorgradsstudent, og hun faller for den gifte mannen.
Pierre lever godt med denne ordningen. Han unnskylder sitt bedrag med at utroskap ligger i mannens natur. Verre blir det da han oppdager at han ikke er den eneste som er utro.
Ved hjelp av svært beskrivende situasjoner er regissør Garrel mesterlig god til å vise fram karakterer gjennom rike scener som ofte skifter mening i lyset fra ny informasjon.
En gammel dames oppmerksomhetsbehov synes kostelig når hun stadig avbryter et dokumentarintervju med ektemannen for å servere hjemmelaget kjeks. En scene som kan leses helt annerledes når vi lærer mer om hennes ektemann.
Situasjonene hjelpes også av en tørr og allvitende fortellerstemme, som jevnlig informerer oss om karakterenes indre tanker. Ofte til god humoristisk effekt.
Frisk, men ujevn
I skyggen av kvinner oppleves både nostalgisk og frisk i estetikken.
Den er skutt på 35mm film og har en fargepalett og en utsnittbruk som minner om fransk nybølgefilm i stilen. Likevel får vi nok av glimt til vår egen samtid, og det er forfriskende å se hvordan et, i dag, uvanlig filmspråk, gjennom personnære og gaterufsete komposisjoner, forsterker vår opplevelse av forholdene mellom karakterene.
Men det er kun på formsiden at filmen oppleves fullendt.
Spesielt den kvinnelige karakteren som utgjør elskerinnesiden av trekantdramaet oppleves forslitt og unødvendig enkel.
Filmskaper Garrels lek med stereotypiene får ingen forløsning i studenten Elisabeth, som foran kamera forblir den kuede og håpløst forelskede elskerinnen.
Og når det distanserte og lett ironiske laget glipper, smaker det fort litt ekkelt av den mannlige sjåvinismen i de franske skyggene.
