Tidsreiseeventyret Outlander, basert på Diana Gabaldons populære bokserie, kommer endelig tilbake på TV-skjermen denne uken.
Der forrige sesong foregikk i det skotske høylandet på midten av 1700-tallet, går turen denne gangen til Frankrike og Paris. Det er dermed duket for politiske intriger, overdådige hoffball og påkostede kjoler – en forandring som fryder og engasjerer.
Serien holder fortsatt på sin lune humor, og gjensynet med våre to helter Claire (Caitriona Balfe) og Jamie (Sam Heughan) er varmt, selv om de traumatiske hendelsene fra forrige sesong fortsatt henger som en skygge over paret.
Anmeldelse: «Outlander» S01 – Friskt og tidvis glimrende fortalt tidsreisedrama.
Politisk renkespill
Første episode begynner med en dramaturgisk tvist som jeg ikke ønsker å avsløre. Fortellergrepet førte til at jeg først ble redd for å miste engasjementet for Claire og Jamies historie.
Da sesongen kom ordentlig i gang dvelte den imidlertid ikke over dette grepet, og det tok ikke lang tid før jeg igjen var fullstendig oppslukt i Claires kamp for å forandre fortiden, altså Skottlands fremtid.
I slutten av sesong én rømte Claire og James til Frankrike, og i sesong to blir de tatt imot av Jamies fetter Jared Fraser i Paris.
Claire er fast bestemt på at den eneste måten å redde jakobittopprørerne i Skottland fra total utslettelse er å stanse krigen før den har begynt, og med Jamie på laget bestemmer hun seg for å bruke Jareds kontakter blant jakobittene til å infiltrere opprørsbevegelsen.
Fraser-ekteparet kommer seg raskt inn i den parisiske sosieteten som omgir kong Ludvig XV av Frankrike, og et politisk renkespill settes i gang.
Skikkelig kostymedrama
Jeg liker at settingen er såpass annerledes fra den første sesongen. Etter all den skotske ullen og gjørma, er det forfriskende med en fargerik by full av overdådige hatter og rokokkokjoler i taft og tung silke.
Som en stor tilhenger av kostymedrama var de to første episodene en fryd å se. Og spesielt fabelaktig er det når Claire og Jamie er i selskap på slottet i Versailles i andre episode. Den røde kjolen Claire bærer taler for seg selv.
Men alt er selvfølgelig ikke fryd og gammen. Black Jack Randalls skygge henger fortsatt over det ellers så lykkelige ekteparet, og Jaimie sliter med ettervirkninger av den traumatiske hendelsen i forrige sesong.
Varmt samspill
Outlander er romantikk, kostymedrama og fantasy i ett, med andre ord en fabelaktig blanding, men noe av det jeg liker best med serien er samspillet mellom Caitriona Balfe og Sam Heughan.
Balfe og Heughan utstråler en nærhet som er svært troverdig, og som gjør at jeg heier på forholdet deres. Det er også interessant å se en serie der kvinnen er den sterkeste parten uten at dette plager mannen nevneverdig.
Heughan spiller med en varme som ikke bare er karakteristisk for rollefiguren, men som gjennomsyrer hele serien.
Først og fremst et eventyr
Outlander har alltid vær en morsom serie, og den lune humoren er som nevnt fortsatt til stede i sesong to. Jeg liker godt de ertende vittighetene som blir kastet omkring, og de første episodene i sesong to har flere artige scener, som kanskje ikke er historisk korrekte, men som får meg til å trekk på smilebåndet.
Som for eksempel når Claires nye franske venninne får seg en «brazillian» og freidig forteller at den bare huden driver mannfolk til vanvidd.
Voksing var så vidt jeg vet ikke praksis på 1700-tallet, men det er ikke så nøye. For selv om dette også er et historisk drama så er Outlander først og frem et eventyr.
Det er et eventyr med rollefigurer du blir glad i, som du bryr deg om hvordan det går med. Slik er det også i starten av andre sesong, og jeg venter spent på fortsettelsen.
Sesong 1 av «Outlander» kan du se i Netflix og Viaplay. Nye episoder får du hos Viaplay hver søndag.
