Gute Heivolls roman Før jeg brenner ned er utgangspunktet for Erik Skjoldbjærgs nyeste film Pyromanen.
Dette er en sterk og intens fortelling om et forstyrret menneske, og filmen utforsker hvor galt det kan gå når individet utestenges fra fellesskapet.
Med en kombinasjon av spektakulære scener og stille øyeblikk blir Pyromanen en kinoopplevelse som gjør inntrykk.
Anmeldelse: «Pionér» – Aksel Hennie til bunns i god oljethriller.
Inspirert av virkelige hendelser
Historien er inspirert av virkelige hendelser. På slutten av 70-tallet gikk en pyroman løs i Finsland, ei lita bygd utenfor Kristiansand.
I Skjoldbjærgs film vet vi hele tiden hvem denne pyromanen er – Dag, sønnen til brannmesteren i bygda. Han som har vært med på å slukke branner siden han var ti.
Filmen handler dermed ikke om å løse mysteriet om hvem som tenner på husene i Finsland, regissør Skjoldbjærg er mer opptatt av å gi oss et innblikk i hvem pyromanen er. At brannstifteren er brannmesterens sønn er spennende nok i seg selv, men det mest interessante er at filmen lar oss bli kjent med mennesket bak de stygge handlingene.
Flott skuespill
Trond Nilssen er strålende i rollen som Dag, som så gjerne vil passe inn blant de andre ungdommene, men som alltid er på utsiden, tittende inn.
Som aspirerende brannmann får han skryt av hvor flink han er til å bidra når det brannen er et faktum. Og Dag vokser på rosen, noe som igjen fôrer trangen til å starte en ny brann.
Nilssen har en enorm formidlingsevne og et stort register å spille på. Dag har et blikk som treffer meg rett i ryggmargen, det er noe sårbart der som skriker etter anerkjennelse.
Det er urovekkende hvordan sårbarheten går over i lyst når Dag er i ferd med å sette fyr på noe, og du kan se forandringen i fjeset hans. Svært godt spill fra 25 år gamle Nilssen.
Imponerende lydarbeid
Erik Skjoldbjærg og teamet hans brant virkelige hus til grunnen under innspillingen av Pyromanen, noe som har resultert i noen særdeles spektakulære scener.
Men det er ikke bare hvordan flammene slikker oppover treverket som gjør det til en flott film å se på kino, lyden av brannen er noe helt spesielt.
Det er et imponerende lydarbeid som er gjort for å få frem knitringen, sprakingen og buldringen i flammene. Og oppe i alt dette er det som om brannen er et levende vesen som snakker til Dag. Lyden er derfor med på å gjøre brannscenene til en intens og annerledes opplevelse.
Også i lydsporet har Skjoldbjærg valgt å gjøre noe annerledes. Han bryter filmens tidskoloritt ved å legge kontemporære låter på lydsporet, som for eksempel når Honningbarna dundrer fra radioen i bilen til Dag.
Jeg er litt usikker på om jeg synes dette fungerer, eller ikke. Musikken føles som et friskt pust, men samtidig river det meg litt ut av filmopplevelsen.
Kontrast mellom det voldsomme og det nære
Ødeleggende er det likevel ikke, for Pyromanen er en god film. Skjoldbjærg balanserer det spektakulære med de stille øyeblikkene, og kontrasten mellom det voldsomme og det nære er noe av det som gjør Pyromanen så bra.
Jeg har lest at Erik Skjoldbjærg svidde av 30 millioner og ti hus (selv om det faktisk var ni hus og én skogbrann) for å bringe Pyromanen til det store lerretet. Spør du meg, så var det helt klart verdt det.
