The Huntsman: Winter’s War er noe så rart som en forløper OG en oppfølger til Snow White and the Huntsman som kom i 2012.
Da sistnevnte kom kalte jeg filmen for en visuell nytelse, og The Huntsman fortsetter i samme spor, men filmen klarer likevel ikke å bli noe mer en et helt middels eventyr.
Filmen er tidvis morsom og underholdende, men på grunn av et haltende manus og manglende kjemi mellom skuespillerne når den aldri de store høydene.
Anmeldelse: «Snow White and the Huntsman» – En visuell nytelse, men ikke et mesterlig Snøhvit-eventyr.
Det magiske speilet er tilbake
The Huntsman: Winter’s War handler, ikke overraskende, om jegeren fra den første filmen, spilt av Chris Hemsworth. Men lenge før han og Snøhvit bekjempet den onde heksa Ravenna (Charlize Theron), hersket hun sammen med søsteren sin Freya (Emily Blunt).
Når Freya blir forrådt av mannen hun elsker og mister sitt nyfødte barn, blir hun gal av sorg, og forvandler seg til en kaldhjertet isdronning. I kongeriket sitt i nord forbyr hun kjærlighet og aler opp en fryktinngytende hær av jegere.
Etter hvert som tiden går, og den onde Ravenna blir forvist inn i det magiske speilet, øker Freyas makt og kongeriket hennes i nord blir større. Men for å bli virkelig uovervinnelig ønsker hun å få kloa i sin søsters speil.
Nå er det opp til jegeren og hans elskede Sara (Jessica Chastain), som aldri bommer med pil og bue, å stoppe isdronningen én gang for alle.
Spektakulære scener
Regissør Cedric Nicolas-Troyan, som ble Oscar-nominert for sitt arbeid med visuelle effekter på Snow White and the Huntsman, gjør sin regidebut med The Huntsman.
I den forrige filmen fikk han leke seg med scener som ikke drev handlingen fremover, men som kun var til som en nytelse for øyet. (Som for eksempel da Charlize Theron badet i melk med krone på hodet). Slike flotte, men unødvendige krumspring er ikke med i The Huntsman, men Nicolas-Troyan viderefører samtidig arven etter Snow White and The Huntsman med en rekke spektakulære scener.
Som for eksempel når Emily Blunt maner frem gigantiske vegger av is, når det magiske speilet kommer til liv i et hav av gull, eller når Charlize Theron harpunerer sine fiender med glinsende tentakler av tjære.
Effektene er imponerende og flere av kampsekvensene er tøffe, men The Huntsman klarer likevel ikke å bli en skikkelig godt eventyr.
Mangler kjemi
Filmen føles som et sammensurium av Ringenes Herre, Snøhvit og Frost, og alle tvistene i fortellingen er lette å forutse.
Filmens rollefigurer klarer heller aldri å engasjere meg nok til at jeg bryr meg nevneverdig om deres skjebne. Chris Hemsworth og Jessica Chastain, som begge snakker skotsk(-ish) for anledningen, mangler kjemi og blir aldri troverdige som et elskende par som slåss for kjærligheten.
Emily Blunt er i utgangspunktet god som Freya, men rollefigurens konfliktfylte indre blir aldri utforsket nok til at hun blir en spesielt interessant figur. Charlize Theron er på sin side strålende som alltid, og Ravennas garderobe og magiske evner er virkelig spektakulære.
Et ordinært eventyr
Det blir ikke noe skikkelig Snøhvit-eventyr uten dverger, men denne gangen må vi nøye oss med fire. Nick Frost repriserer sin rolle fra den første filmen og får denne gangen selskap av Rob Brydon, Alexandra Roach og Sheridan Smith.
Dvergene er filmens komiske alibi og bidrar med tørre, men vittige kommentarer og god komisk timing.
Samspillet mellom frekkasene Brydon og Smith er spesielt artig og de fikk meg til å fnise fornøyd flere ganger.
De artige dvergene klarer imidlertid ikke å heve The Huntsman: Winter’s War til de store høydene.
Dette er kun et helt ordinært eventyr, som er visuelt flott, men som aldri skaper virkelig magi i kinomørket.
