Unbreakable Kimmy Schmidt var en av fjorårets positive overraskelser på Netflix. Ellie Kemper var særdeles sjarmerende i rollen som Kimmy, som hadde bodd 15 år i en bunker fordi verden skulle gå under, før hun ble reddet og oppdaget at menneskeheten fortsatt levde videre i beste velgående.
Sesong to fortsetter i samme spor, men morsom situasjonskomikk og harselering med stereotypier.
Det er like artig som sist, men i de seks første episodene av sesongen mangler serien driv som bringer handlingen fremover.
Anmeldelse: «Unbreakable Kimmy Schmidt» S01 – Mørk og morsom situasjonskomedie om traumer og livsglede.
Den hjelpsomme Kimmy
I sesong to går Kimmy på med pågangsmot for å få orden på livet sitt. Hun må få studiekompetansen på plass, men glemmer fort seg selv oppe i livene til alle andre.
Ekskjæresten Dong (Ki Hong Lee) trenger hjelp med oppholdstillatelsen, romkameraten Titus (Tituss Burgess) trenger blant annet hjelp med ekskona, og Kimmys tidligere arbeidsgiver, den nyskilte rikmannskvinnen Jaqueline (Jane Krakowski) trenger hjelp til… alt.
Første episode fokuserer nettopp på Jaqueline, som har reist hjem til sine etniske røtter for å finne seg selv.
Fabelaktig satire
At den blonde, blåøyde Jane Krakowski spiller amerikansk urinnvåner er selvfølgelig helt krise, og serien har fått kritikk for sin fremstilling av urfolket. Men at Krakowski spiller «indianer» er samtidig ustyrtelig morsomt.
Hele konseptet er en kjempespøk og et satirisk spark i retning Hollywoods diskriminering av minoriteter. Smart og vittig utført av serieskapere Tina Fey og Robert Carlock.
Tina Fey blåser som kjent i hvem hun støter med humoren sin. Tanken er at så lenge man tuller med alt og alle så er det meste lov, og det er nettopp det Unbreakable Kimmy Schmidt gjør.
Les også: Aziz Ansari tar et oppgjør med Hollywoods stereotypier i serien «Master of None».
Ikke like dyp
Det er fortsatt Ellie Kemper som er seriens store hjerte. Kemper er like sjarmerende som i første sesong, og derfor blir jeg ikke lei av Kimmys overenergiske oppførsel.
Hun har oppdatert de popkulturelle referansene sine siden sist, og er fullstendig oppdatert på The Kardashians, hun har for alvor oppdaga kattevideoer, men enda ikke klart å lære seg hvordan ironi fungerer på Internett.
Humoren er lett, søt og morsom, men mangler noe av det underliggende mørket som var til stede i første sesong.
For på tross av at hun var en superpositiv person, var Kimmy også en svært traumatisert jente, noe som ga humoren ekstra dybde. Dette laget er ikke like tilstedeværende i de seks første episodene av denne sesongen.
Fortsatt morsom
I forrige sesong måtte Kimmy hamle opp med den kyniske sektlederen Richard Wayne Gary Wayne, godt spilt av John Hamm. Han var seriens antagonist og Kimmys kamp mot ham var sesongens røde tråd. En slik rollefigur mangler så langt i sesong to, og dermed har heller ikke sesongen et ordentlig hovedplott.
Episodene står i større grad for seg selv, og selv om de alle er morsomme fører dette til at serien mister fremdrift og trangen til å se neste episode blir ikke like stor.
Men Unbreakable Kimmy Schmidt er fortsatt en morsom serie, som på ingen måte tar seg selv høytidelig. Og hvis du likte første sesong, kommer du til å like denne også!
