Flaskepost fra P er en fartsfylt spenningskrim som fungerer godt for oss som er glad i en underholdningsfokusert politijakt på sadistisk seriemorder.

Dette er den tredje filmatiseringen av Jussi Adler-Olsens bokhelt Carl Mørck, denne gangen stilsikkert regissert av norske Hans Petter Moland (Aberdeen, Kraftidioten).

Det hele er nydelig filmet, og Moland treffer godt med å kontrastere dansk utkantidyll med makabre drap.

Det svinger også godt i jaktsekvensene, hvor velproduserte variasjoner over klassiske motiv som “togtur” og “parkeringskjeller” framhever filmens kvaliteter som sjangerfilm.

Men manuskriptet punkterer spenningen for tidlig.

Vi får tidlig vite hvem skurken er, noe som spiller det smarte detektivarbeidet ut over sidelinjen. Og når seriemorderen som karakter heller ikke byr på de store mysteriene, så blir Plaskepost fra P ganske så forutsigbar mellom actionsekvensene.

ANMELDELSE: Kraftidioten – Norsk noir med Coenske kvaliteter!

Johannes (Pål Sverre Hagen) er ikke menighetens frommeste lam. (Foto: Nordisk Film Distribusjon AS)
Johannes (Pål Sverre Hagen) er ikke menighetens frommeste lam. (Foto: Nordisk Film Distribusjon AS)
Gamle spor og ferske forbrytelser

En åtte år gammel flaskepost med et barns bønn om hjelp ankommer kontoret til etterforsker Carl Mørk (Nikolaj Lie Kaas) og hans kollegaer Assad (Fares Fares) og Rose (Johanne Louise Schmidt).

Til å begynne med virker saken håpløs, men når de begynner å nøste i noen lukkede religiøse miljøer, finner de flere tilfeller av barn som plutselig har forduftet fra jordens overflate.

Disse sporene peker i retning av en seriemorder som fremdeles er aktiv, og en fersk barnekidnapping sørger for at Mørck og kompani havner i et kappløp mot tiden for å redde sadistens siste offer.

ANMELDELSE: En ganske snill mann – “sannsynligvis aldri filmet så stygt med vilje før”

Blir aldri ubehagelig

Jeg har stor sans for kjemien mellom hovedrollene Mørck og Assad. Nikolaj Lie Kaas og Fares Fares har et samspill som fester seg kjapt, og gjør de to til godt krimselskap.

Filmen høster mye av sin lunhet og småmorsomheter fra deres gryende bromance, og deres kjeklingen om tro og tvil bygger smart opp under filmens religiøse spørsmål.

Filmens anslag, som viser hvordan flaskeposten havnet i sjøen, er av det gyselig gode slaget. Og det er flere steder i filmen hvor det smått groteske både fenger og forferder.

Men det gjennomgående ubehaget uteblir.

Det ligger et «psykologisk thriller»-element i historien som filmen ikke klarer å ta i bruk. Mye fordi seriemorderen aldri blir mer enn en fysisk trussel.

Pål Sverre Hagen har noen umiddelbare kvaliteter som gjør det lett å kombinere “hyggelig fyr” med “farlig under overflaten”, og gjør innledningsvis god bruk av den dualiteten her.

Men hans galskap, som avdekkes utover i filmen, mangler kompleksiteten og følsomheten til å oppleves som truende og troverdig. Han har mer til felles med superskurken i et superheltunivers, fullt utstyrt med med kårny latter og merkelige tics.

Det gjør at Flaskepost fra P passer godt til popkornet, men filmen klarer ikke utnytte sitt religiøse bakteppe til å bli en virkelig intens og tankekriblende krim.

Om FILMEN

Flaskepost fra P
  • Flaskepost fra P
  • Slippdato: 13.05.2016
  • Regi: Hans Petter Moland
  • Utgiver: Nordisk Film Distribusjon AS
  • Sjanger: Drama, Krim, Thriller

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.