Historien om den sjenerte giganten er en treffende, lun og morsom feelgoodfilm, som også tør å holde på livets mer brutale realiteter.
Menneskets godhet er ikke et regnestykke som nødvendigvis ender i pluss for avsenderen, og filmskaper Dagur Kári er knallgod til å male gjenkjennelige situasjoner hvor de gode gjerningene er rørende, men resultatene kan svi.
Gunnar Jónsson er glimrende som den godhjertede einstøingen Fusi. Og gjennom hans reise blant flere skjebner litt på utsiden av det islandske samfunnet, får vi sett hvor sår og morsom tilværelsen kan være for mange slags outsidere.
ANMELDELSE: Stabukker – svart sauekomedie
En stor vennlig kjempe
Fusi er 43 år, men lever livet til en 15-åring fra 80-tallet som har byttet ut skolebenken med en jobb som bagasjelemper på flyplassen.
Overvektig, singel og fremdeles innkvartert på gutterommet hjemme hos mor. Favorittmusikken er tung metall og han har en kamerat som han leker 2. verdenskrig og tar en joint med i helgene.
Rutinene er inngrodde, men da han blir påtvunget et dansekurs av morens nye kjæreste, så treffer han den livsglade Sjöfn (Ilmur Kristjánsdóttir).
Hun har heller ikke livet på stell, men har helt andre utfordringer enn Fusi. Og den vennlige kjempen finner stor glede i å hjelpe sin nye venninne.
Fusi er en heltefigur som det er lett å kjenne seg igjen i. Han som tviholder på gutterommet, og aldri slipper barndommens helter og gleder.
Men også hans personlighet. Irritasjonen over at andre blander seg. Viljen til å glede andre. Skuffelsen når gode gjerninger ikke blir møtt som vi håper.
https://www.youtube.com/watch?v=qxddmHM2o4c
Et smart og poetisk filmspråk
Regissør Dagur Kári og fotograf Rasmus Videbæk forteller historien til Fusi med et smart og tidvis poetisk filmspråk.
Når det går et lys opp for Fusi, sørger de for at det faktisk er en gatelysrefleksjon som tennes over hodet hans.
De plukker stemningsfylte motiv, og bygger scener som er rike på gode observasjoner, vittige replikker og snedige karakterer.
Og når det hele kommer sammen, er det utrolig vakkert.
Det er en scene som inneholder en radio dj, en pickup og en samtale om Dolly Parton som er noe av det skjønneste jeg har sett på kino i år.
