Når jeg ser Gregory Nicotero og Howard Bergers navn på forteksten til The Green Inferno, vet jeg mer eller mindre hva som er i vente. De er nemlig to av Hollywoods fremste effektmakere av gørr og blod.
Regissør Eli Roth (Cabin Fever, Hostel) bruker deres evner på kvalmende vis i denne filmen, som følger i fotsporene til notoriske skrekkfilmer som Cannibal Holocaust og Cannibal Ferrox.
The Green Inferno inneholder noen ekstremt grusomme scener, og fungerer av og til på sine premisser som kannibalhorror.
Hvor godt den takler historiens ideologiske holdning til bevaring av regnskog, er jeg mer usikker på. Det hele virker som en dårlig unnskyldning for å vise grov tortur og groteske drap.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Fanges i regnskogen
Det starter med at en gjeng unge New Yorkere (Lorenza Izzo, Ariel Levy, Daryl Sabara, Kirby Bliss Blanton, m.fl.) drar til Peru for å stoppe utbygging av en oljeledning i Amazonas regnskog.
Den står nemlig i fare for å utrydde en stamme som aldri har hatt kontakt med omverdenen. Det ender opp med at aktivistene fanges av stammen, som tror de er deres fiender.
En uoverkommelig språkbarriere gjør at de ikke har mulighet til å oppklare misforståelsen, og de innser kjapt at de kommer til å bli brukt i næringsøyemed, med mindre de klarer å flykte.
LES: Anmeldelsen av Captain America: Civil War
The Green Inferno er tydelig inspirert av andre filmer i samme sjanger, både når det gjelder brutale virkemidler, spillestil og manuselementer.
Liker du sjangeren, vil du nikke gjenkjennende til litt av hvert, som hvit ungdoms hjelpesløshet i tett jungel og den brutale kulturkollisjonen i møte med et usivilisert folk.
Det jeg liker best, er måten stammen skildres på, som et innelukket samfunn med sterk tilknytning til naturen, og med en ganske tydelig stammekultur og arbeidsfordeling, uten at antropologer nødvendigvis vil gå god for fremstillingen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Hard kost på kino
Denne filmen har en 18-års grense som så absolutt må overholdes. Spesielt én scene midtveis er hard kost, som fikk meg til å vri meg av ubehag i kinosetet.
Dessverre er det ingenting som kommer etterpå som nærmer seg denne scenens slagkraft, slik at siste halvdel er et antiklimaks når det gjelder kannibalhorror.
Filmen har også tonale problemer. Det skurrer når ekstreme inntrykk avløses av lattervekkende slapstick, som jeg tror er delvis ufrivillig komisk. Kannibalskrekk og diaréhumor passer liksom ikke helt sammen.
LES: Anmeldelsen av Lykkelig i 24 timer
The Green Inferno skildrer unge menneskers engasjement i tidsriktige miljøspørsmål. Men det virker som et skalkeskjul for Eli Roths skrekkambisjoner.
Ingen av figurene blir tydelige nok til å investere særlig store følelser i, og miljøaspektet forsvinner så snart kannibalismen entrer scenen. Derfor føles de første 40 minuttene av filmen en smule bortkastet.
Faktisk bruker filmen litt for lang tid på å sette opp rammeverket rundt historien. Jeg hadde foretrukket å bli introdusert for figurene på et senere tidspunkt i tidslinja, og i stedet få mer jungelaction.
Men når det gjelder blodig horror, finnes det enkeltscener her som kan bli vanskelige å glemme. Gregory Nicotero og Howard Berger leverer varene. Det er da noe!
