X-Men: Apocalypse er en underholdende, men ujevn superheltfilm.

Rollegalleriet er fremdeles noe av det best sammenskrudde sjangeren har å tilby. Filmen leverer rikelig med tøff action, og jeg både lo og tørket et par tårer i løpet av filmens drøye to timer.

Men dessverre er manuset og den helhetlige gjennomføringen på et merkbart lavere nivå enn i de to foregående fortidsfilmene i X-Men-serien.

Som antagonist har mutanten Apocalypse fått et veldig tydelig navn. Men det er trist at regissør Bryan Singer ikke ga rollefiguren noen flere karaktertrekk enn en altoppslukende tørst etter gudemakt og jevnlig ødeleggelse av jorden. En skuffende kjedelig superskurk.

Og der First Class og Days of Future Past var veldig gode til å bygge spenning ved å utforske psykologien og moralen i sine militærpolitiske baktepper, evner ikke Apocalypse å bruke denne historiens mer religiøse og filosofiske overtoner til drivstoff for hverken dramaturgi eller ettertanke.

ANMELDELSE: Days of Future Past – den beste X-men-filmen til dags dato

Professor Charles Xavier (James McAvoy) STARTER filmen med hårmanken inntakt, men.. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)
Professor Charles Xavier (James McAvoy) STARTER filmen med hårmanken intakt, men. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)
Statiske slåsskamper

Apocalypse (Oscar Isaac) er en særdeles mektig mutant som både unngår døden og vinner nye krefter ved å flytte seg over i en ny mutantkropp når han trenger ny livsgnist.

Da han våkner opp på 80-tallet etter en 5000 år lang hvil, innser supermutanten raskt at her trengs det en real apokalypse for å renske jorden for svakhet, så en ny sivilisasjon kan vokse fram.

Magneto (Michael Fassbender) er ikke fremmed for den slags tankegods, og blir med som en av Apocalypses “fire ryttere”. Og da militære løsninger raskt feiler for verdens supermakter, er det opp til våre unge venner, under ledelse av Charles Xavier (James McAvoy), å ta opp kampen.

ANMELDELSE: X-Men: First Class – Magneto er filmens kuleste X-mann

Og det er mye å glede seg over blant våre unge venner. Spesielt Sophie Turner som Jean og Kodi Smit-McPhee som Nightcrawler er fengende tilskudd til rollegalleriet.

Det er også studentene som gir filmen en populærkulturell smak av 80-tallet, selv om epokekoloritten ikke er like gjennomgående og kul som de vi fikk av 60- og 70-tallet i de forrige filmene.

Det mangler ikke på voldsomme ødeleggelser og dramatiske slagsmål utover i filmen, men den store spenningen uteblir. Det blir etter hvert både forutsigbart og ganske ensformig.

Oscar Isaacs vanlige utstråling er vanskelig å få øye på under all sminken. Jeg skulle ønske han kunne sluppet oss inn i kjernen til Apocalypses gudekompleks. Men han klarer ikke å løfte den gamle mutanten fra å være en endimensjonal superskurk – en veldig vrien sisteboss som må beseires.

Og når de de beste og mektigste av mutantene stort sett bruker dirrende håndbevegelser og intense blikk til å kanalisere sine superkrefter, så ender vi opp med en statisk, strålebefengt og ganske langdryg actionsekvens som skal avgjøre det hele.

Magneto (Michael Fassbender) fjerner seg langt fra sine venner i X-Men: Apocalypse. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)
Magneto (Michael Fassbender) fjerner seg langt fra sine venner i X-Men: Apocalypse. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)
Magnetos svakeste film

*Spoileradvarsel*

Mitt største hjertesukk, er at denne filmen ble et svakt kapittel for Magneto.

En god forhistorie om hans nye liv i Polen setter opp fallhøyden for hvor ødeleggende denne filmen blir for figuroppbyggingen til Erik Lehnsherr. Ved å aldri ta inn over seg hvor grusom hans handlinger er i denne filmen, hopper Singer over en av filmseriens viktige sjelesår og overser den emosjonelle dybden som Magnetos gjerninger bør ha.

Vi som publikum får hverken anledning til å gråte over Magnetos fall, fordømme han, tilgi han eller filosofere hva som skjer med en sjel som på egen hånd, og med fullt overlegg, tilsynelatende dreper en hel by og store deler av dens sivilbefolkning. Er det en vei tilbake fra det?

Et lunt lite “Jeg visste du hadde det gode i deg Erik, gamle kamerat” fra Xavier tar alle de mulighetene vekk for oss – og X-Men: Apocalypse er en vesentlig fattigere film på grunn av det.

Rik på høydepunkter også

Til tross for svakhetene, er det mye å glede seg over for fansen i denne filmen.

Det er både korny morsomt (stikkord: Wolverine) og actionfriskt til tider. Og Metallicas riffsterke The Four Horsemen får fram gliset når låta tonesetter Angels møte med sine nye venner.

Raven fortsetter å være en av de mest fascinerende av mutantene i Jennifer Lawrences drakt, og filmens anslag – som tar oss med til Egypt for drøye 5000 år siden – er morsom arkitekturaction med en smak av Indiana Jones.

Quicksilver (Evan Peters) er også et høydepunkt, og hans krefter vises igjen på fornøyelig vis. Hans dans med tiden får fram det beste i X-Mens humor og oppfinnsomhet. Ikke like “wow” som i Pentagon-scenen fra Days of Future Past, men ganske så “wow” likevel.

PS. Det skjer noe etter rulleteksten også denne gang.

Om FILMEN

X-Men: Apocalypse
  • X-Men: Apocalypse
  • Slippdato: 20.05.2016
  • Regi: Bryan Singer
  • Utgiver: Twentieth Century Fox Norway
  • Sjanger: Action, Eventyr

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.