Skilpaddene fra 1980-tallet er tilbake i nok en film, en oppfølger til rebooten fra 2014. Teenage Mutant Ninja Turtles 2 fokuserer på fargesprakende tegneserieaction, der grønt ser ut til å være favorittfargen.
Den enkle historien overforklares og tydeliggjøres overdrevent, som for å understreke at målgruppa er 10-åringer.
Det er ikke noe feil med å lage barnslige filmer, og jeg skjønner godt at barn vil la seg underholde av kjapp og effektfull action, men Teenage Mutant Ninja Turtles 2 taper på å ha bleike, kjedelige figurer i en likegyldig historie som mangler en frisk og original vinkling.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Shredder slipper ut
Skilpaddene Leonardo (Pete Ploszek), Donatello (Jeremy Howard), Raphael (Alan Ritchson) og Michelangelo (Noel Fisher) må igjen kjempe mot sin nemesis, Shredder (Brian Tee). Han befris nemlig fra en fengselstransport og går i ledtog med den fæle Krang (Brad Garrett).
Sammen planlegger de å bygge en portal til en annen dimensjon, for å frakte Krangs supervåpen Technodrome inn i vår verden, som vil gi dem verdensherredømme.
Skilpaddene får som vanlig hjelp fra tv-reporteren April O’Neil (Megan Fox), samt et nytt bekjentskap, nemlig den suspenderte politimannen Casey Jones (Stephen Amell), som bekjemper kriminalitet med hockeymaske, puck og kølle.
LES: Anmeldelsen av Teenage Mutant Ninja Turtles
Regissør Dave Green skal ha ros for å ha skapt et gjennomført tegneserieinspirert univers og for å bevege seg gjennom historien med kjapp og effektiv fortellerstil. Teenage Mutant Ninja Turtles-fenomenet var aldri ment å tas seriøst, og denne filmen er best når den anerkjenner hvor latterlig alt er.
Den feiler når Green forsøker å skape mellomskilpaddelig dramatikk. Det oppstår en krise mellom brødrene på et tidspunkt, men det børstes veldig fort av, og betyr ingenting.
Likeså er filmens skurker av den forglemmelige sorten. Shredder er ikke ond nok og Krang er bare snål. Ingen av dem innbyr til frykt av noe slag.
De beste figurene er skurkehjelperne Bebop (Gary Anthony Williams) og Rocksteady (Stephen Farrelly under sitt fribryternavn Sheamus), som resulterer i velkomment komisk innhold.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Innholdet mangler
Filmen forsøker ved flere anledninger å forklare forskjellene mellom de fire skilpaddene, henholdsvis lederen, tenkeren, muskelmannen og pizzaelskeren, men dette er kun enkle omriss uten noen egentlig betydning.
Enkel er også April O’Neil, der Megan Fox nok en gang må spille den hotte beiben som unge tenåringsgutter kan sikle etter.
Betegnende nok for filmen er utseende så absolutt der, men innholdet mangler.
LES: Anmeldelsen av Warcraft: The Beginning
Teenage Mutant Ninja Turtles 2 er grei nok som enkel underholdning, bare man ikke stiller med for store forventninger. Den er nok rettet mot et yngre publikum, som sannsynligvis overser historiefortellingens åpenbare svakheter.
Kanskje er det overdrevent strengt å kreve en god historie med sterke figurer i en Teenage Mutant Ninja Turtles-film, men det er nettopp det de aller beste superheltfilmene må ha for å hevde seg i toppen.
Konkurransen i dette segmentet er hard, og der greier ikke disse skilpaddene å hevde seg godt nok.
