Bad Moms er en friksjonsfri venninnekomedie som ikke klarer å bringe hverken nerve eller nevneverdig innsikt i temaet filmen klistrer på plakaten: Perfeksjonsjaget for den velstilte middelklassens mødre.
Det starter som et filmatisk blogginnlegg stappet med billige kåseripoeng om hvor fælt alt perfeksjonsstresset er. Maten som alltid må være hjemmelaget og supersunn, barna må ha de beste fritidsaktivitetene og mor som helst skal følge en trendy oppdragelsesfilosofi og tilbringe all sin tid sammen med sine håpefulle.
Ikke for å undergrave alvoret av det moderne perfeksjonsjag, men dette er den supertydelige Hollywood-versjonen hvor alle skal kjenne seg litt igjen, og ingen skal fornærmes eller få skyld for noe som helst. Dermed gjør ikke Bad Moms noe annet enn å overdrive det opplagte og småsnobbete.
Det betyr ikke at filmen ikke er morsom, eller kan fungere som en godlynt påminner om å senke skuldrene. Kathryn Hahn får vist fram sitt betydelige komiske talent i flere situasjoner. Og Mila Kunis, Kristen Bell og Christina Applegate er for gode til at filmen blir direkte dårlig.
ANMELDELSE: Ghostbusters – Kan ikke måle seg med originalen
Rekker fingeren til morsidealet
Amy (Mila Kunis) har tøffe dager. Hun jobber knallhardt for en utakknemlig sjef, steller hjemmet for en utakknemlig mann og har et salig strev med å holde timeplanen til to aktive barn, en svimmelsyk hund og et ekstremt møteglad foreldreutvalg.
Så, når ektemannen viser seg å være utro, og sjefsmegga (Christina Applegate) i foreldreutvalget straffer Amy med ekstrajobb på kakesalget, så ryker sikringen i det stive forstadssmilet.
Amy orker ikke mer, og sammen med et par av skolens mer uglesette mødre, bestemmer hun seg for å være en «bad mom».
ANMELDELSE: Istid: På kollisjonskurs – Samme gamle moroa
Kjernekonflikten er en High School film flyttet til foreldregenerasjonen – outsider mot bøllete bidronning.
Et lettpåvirkelig skolestyre, mektige foreldreutvalgsledere og det nesten totale fraværet av fedre er ikke norsk skolehverdagskost, men vi kjenner både USA og mekanismene godt nok til at det er lett å sette seg inn i situasjonene, og se hvor det bærer.
Dessverre er det aldri noe virkelig alvorlig som settes på spill i denne filmen. Så mødrenes opprør mot systemet klarer aldri å vekke de store følelsene.
Rufsete regi
Jon Lucas og Scott Moore har tidligere skrevet de populære Hangover-filmene, som Todd Philips (Old School og Road Trip) regisserte. De er gode på alkoholtung festing, smågale forstadskarakterer og elleville
stunts, og det er det de tar med seg inn i denne filmen også.
Men selv om de to er drevne manusforfattere, er de ikke like drevne regissører. Og denne filmen bærer preg av noen litt rufsete regigrep. Spesielt i filmens første del er duoen så opptatt av å slenge rundt seg med «mor er travel»-vitser at Mila Kunis ikke får rom til den timingen som trengs for å levere poengene til full effekt.
Også kjærlighetshistoriene blir en kjedelig andrefiolin som jeg hadde forventet mer av. Her plantes det frø til mye moro, men Moore og Lucas fester seg bort i stiliserte sekvenser av drikking, matsøl og klining og forsover seg til innhøstingen.
Bad Moms fungerer som grei nok underholdning til fans av harmløse crazykomedier og foreldre som vil ha litt gjenkjennelseskomedie på fredagskvelden. Men dette er en ferdigfordøyd søtsuppe. Så redd for å tråkke på noen tær, at den aldri klarer å sparke fra seg.
