Den nye svenske filmen Flukten (Tjuvheder), er en rå og autentisk skildring av Stockholms underverden.
Med amatørskuespillere som har bakgrunn i rusmiljøet med på laget, er regissør og manusforfatter Peter Grönlunds debut i langfilmformatet en hard, men konvensjonell fortelling om hvor vanskelig det er å bryte ut av rushelvetet.
Med det tøffe kriminelle miljøet som bakteppe, får også Flukten et snev av spenning. Filmen får deg til å kjenne på angsten for å bli tatt, enten det er av politiet eller narkobaroner som har ei høne å plukke med deg.
Blir kastet på gata
Malin Levanon spiller Minna, en amfetaminjunkie som havner på gata når haugen av ubetalte regninger på gulvet i gangen blir for stor.
Hun både langer og bruker, og jakten på mer penger til dop har blitt en evig runddans hun ikke kommer ut av. Når en mulighet for raske penger dukker opp, havner hun i trøbbel med en av byens farlige gutter.
Du stjeler ikke fra Christer Korsbäck, men det er nettopp det Minna har gjort.
Nå må hun flykte fra byen, og får hjelp fra den alkoholiserte Katja (Lo Kauppi) som ordner plass til henne på en campingplass, en ulovlig bosetting av samfunnets utstøtte i utkanten av byen.
Realistisk miljøskildring
Historien minner mye om noe du har hørt før, men Flukten virker mer realistisk enn mange andre filmer som handler om å rømme fra narkotikaproblemer.
Peter Grönlund har jobbet som sosialarbeider i flere år og det er ingen tvil om hva han ønsker å fortelle. Filmen maler et bilde av en gruppe mennesker som ikke får den hjelpen de trenger av samfunnet. Som står på utsiden og som aldri vil klare å komme inn igjen.
Følelsen av desperasjon, håpløshet, angst og fortvilelse gjenspeiles i urolig kameraføring som kler filmen godt, og Malin Levanon klarer å formidle Minnas indre konflikter på en virkningsfull måte. Hun har det rette kroppsspråket til en kvinne som har levd et hardt rusliv og som vil, men ikke klarer å bryte ut.
Desperasjon preger bevegelsene og talemønsteret hennes, og i filmens mest intense scener kjenner jeg at frykten knyter seg i magen på meg.
Strålende amatørskuespillere
Lo Kauppi er også troverdig i rollen som Katja, alkoholikeren som har mistet omsorgen for sønnen sin, men filmens virkelige stjerner er de mange amatørskuespillerne.
Christer Korsbäck og mange av rollefigurene på campingplassen spilles av mennesker som har vært rusavhengige i en årrekke, som har levd på gata og som vet hvordan det livet er.
De har ikke bare et utseende som lager et realistisk bilde av miljøet, de har også en måte å være på som vil være vanskelig for ordinære skuespillere å gjenskape.
Jan Mattson er spesielt god i rollen som Christer Korsbäck. Han har et intenst blikk som nesten gjør deg redd. Det er særlig én scene et godt stykke ut i filmen, der narkisgnissingen med tennene og spyttet som flyr ut av munnen hans i et vilt drittsinne, gjorde at jeg krøket meg sammen i kinosetet.
Brutal, men varm
Flukten er en brutal film, men den har også sine varme sider. Filmens originale tittel, Tjuvheder, spiller på æreskodeksen og samholdet man kan finne hos samfunnets utstøtte.
Ja, Minna snyter kanskje en kompis i det ene øyeblikket fordi hun gjør hva som helst for neste rus, men samtidig deler hun på det lille hun har, og lojaliteten er sterk når det virkelig gjelder.
Peter Grönlund har ankommet den skandinaviske filmscenen med et brak med Flukten. Filmen fikk fem Guldbaggar i januar, blant annet fikk Malin Levanon prisen for beste kvinnelige hovedrolle, mens Grönlund fikk prisen for beste manus – vel fortjent.
