Det er spøkelser og grønn gugge fra første stund når Ghostbusters er tilbake i ny drakt i sommer.
Det har vært en generell negativ oppmerksomhet rundt nyinnspillingen av den gamle 80-tallsklassikeren i forkant av premieren i USA. Hvorfor i all verden trenger vi en ny versjon av en film som allerede fungerer? Og hvorfor må det attpåtil være damer i hovedrollene?
Men nå er nå filmen engang her, og regissør Paul Feig har sammen med skuespillerne Melissa McCarthy, Kristen Wiig, Kate McKinnon og Leslie Jones, klart å skape et artig eventyr som stort sett fungerer.
Det er ikke alt som er like morsomt, noen spøker dras ut til det kjedsommelige, men til tross for noen humper i veien er dette en gøyal spøkelsesfest som nok vil underholde de fleste i kinomørket.
Anmeldelse: «Ghostbusters» – Fremdeles knakende god underholdning!
Spøkelser invaderer Manhattan
Som i originalen er det New York som er byen. Det misforståtte geniet Rowan vil hevne seg på menneskeheten ved å slippe Helvete løs i Manhattan.
Når en horde av spøkelser, poltergeist og demoner invaderer byen, slår professorene Eirin Gilbert og Abby Yates seg sammen med ingeniøren Jillian Holtzmann og T-banearbeideren Patty Tolan for å stoppe verdens undergang.
Et friskt pust
Ghostbusters anno 2016 er ikke like lun, og ei heller banebrytende slik Ghostbusters fra 1984 var. Filmen har flere morsomme scener, og Melissa McCarthy og Kristen Wiig er strålende komikere, men de gjør ikke noe nytt i rollene som Abby og Eirin.
Vi får se dem begge i rollene vi har blitt vant med å se dem i de siste åra, den sosialt utilpasse nevrotikeren og tøffingen som skjuler et sårbart indre bak en rappkjefta munn.
Kate McKinnon og Leslie Jones er derimot nykommere på det store lerretet. Begge er et frisk pust, men McKinnon er spesielt bra.
Jillian Holtzmann er en helt absurd rollefigur som konstant finner på nye sprell, og det er en fryd å følge med på nyansene i ansiktsuttrykket og faktene til McKinnon. Alt fra et lite blunk du så vidt ser, til voldsom dansing til Motown-klassikeren «Rythm of the Night», gjør at hun stjeler mange av scenene hun er med i.
Kjedelige blondinevitser
Dynamikken mellom de fire damene er god, men jeg synes ikke det fungerer like godt når kjekkasen Chris Hemsworth skal blandes inn i miksen.
Han spiller den stokk dumme resepsjonisten Kevin, som ble ansatt på Ghostbusters-kontoret fordi han var den eneste søkeren, og fordi Eirin ville ha noe pent å se på…
Kevin er bokstavelig talt så dum at han holder seg for øynene når det kommer en høy lyd, og han er i utgangspunktet morsom. Problemet er at dum og blond-vitsene er så oppbrukte, og de blir IKKE noe artigere bare fordi det nå er en mann som har fått den tradisjonelle rollen.
Oppstykket handling
Historien i Ghostbusters er ikke spesielt dyp. Det vies liten tid til hvem skurken Rowan er og hvorfor han er blitt som han er blitt. Uten en skikkelig historie i bunn, fremstår filmen som noe oppstykket.
Det er flere gode spøkelsesfangescener i Ghostbusters som jeg virkelig koste meg med. Effektene er akkurat passe tacky, spøkelsene er akkurat passe stygge, og slimet er akkurat passe slimete. Men dette er artige enkelthendelser som ikke er sydd godt nok sammen.
Det svinger bedre mot slutten når det kommer flere spøkelser på banen samtidig, og her får vi også gjensyn med flere figurer som fans av de gamle filmene vil dra kjensel på.
Verdt en titt selv for nostalgiske skeptikere
Selv om denne nye versjonen av Ghostbusters står på egne ben, refererer den stadig til originalen. Kommentarer som «Who IS she gonna call?» og «I ain’t afraid of no ghost» er det ikke bare fansen som vil dra kjensel på.
Nesten alle i den originale besetning gjør også småroller i filmen. Bill Murray spiller en paranormal skeptiker, og Dan Aykroyd, Ernie Hudson, Sigourney Weaver og Annie Potts har alle sine artige øyeblikk.
Så tilbake til spørsmålet om vi virkelig trenger en nyinnspilling av Ghostbusters. Svaret på det er nei. Ghostbusters 2016 er ikke bedre enn originalen, men dette er artig spøkelsesunderholdning, både for en ny generasjon kinogjengere og nostalgiske skeptikere.
