Gråtass gir gass kommer aldri helt ut av andre gir i regissør Peder Hamdahl Næss sin andre film om den levende traktoren.
Filmen har en koselig tone, og noen tydelige budskap om viktigheten av vennskap og farene ved forfengelighet. Alt framført på en måte som er egnet til å treffe de yngste kinogjengerne.
Men jeg synes ambisjonsnivået virker å ligge lavt med tanke på at dette er en barnefilm som er laget for det store lerret.
Det er noe traust over kameraarbeidet som hverken klarer å bringe kulisser, landskap eller billøp til live. Dramaturgien i fortellingen er ujevn, og flere av rollefigurene blir for flate til at de evner å feste seg som spennende typer.
Det er også lite egenart i komikken. Det blir helt enkel bondegårdslapstick og noen barnebarnsøte vitser om «hvem har spist sjokoladen min» – humor som favner bredt, men sliter med å åpne latterdøren.
ANMELDELSE: Rosemari – Debutanten Ruby Dagnall imponerer
Forfengelighetens farer
En arbeidsulykke ødelegger traktorkroppen til Gråtass som hastetransplanteres over i Goggens veteranbil.
Det passer bra, for Goggen (Jeppe Beck Laursen) drømmer om å vinne bygdas veteranbilløp, og da kan den levende traktorens unike kjøreferdigheter komme godt med.
Men med ny kropp kommer forfengeligheten inn i den gamle traktoren, og hans nykker truer vennskapet med bestevennen Gustav (Elias Søvold-Simonsen).
Det lekre røde karosseriet vekker også skumle hensikter i den sleipe museumsdirektøren Brakstad (Kyrre Hellum), som gjerne vil ha den flotte veteranbilen i samlingen sin.
ANMELDELSE: Gråtass – gøy på landet!
Kvaliteten på rollefigurene varierer i Gråtass gir gass. Stein Winge og Jeppe Beck Laursen treffer en lun tone i sitt samspill som Gamlefar og Goggen.
Men Kyrre Hellums veteranbilsamler Brakstad er ikke skrevet slem og sær nok til at han blir noe mer enn den helt enkle skurken – det er synd, for Hellum er en skuespiller som kunne gjort mye mer med den 50-tallsekle jålebukken.
Unge Elias Søvold-Simonsen spiller Gustav med så mye energi og sårhet at det er trist at hans prestasjoner ikke matches av en skurk som kan gi ordentlig nerve til historien.
Jeg savner også at Gråtass selv får spille ut mer av sitt nye bilrepertoar. Det er lett å savne den amerikanske folkevognen Herbies oljeurinering og kreative skurkemotstand når en ser på den norske veteranbilen – Gråtass gjør for lite og for sent.
Veterankjønnsroller
Det er ikke bare kjøretøyene som er veteran i Gråtass gir gass. Kjønnsrollene stammer også fra gamle dager.
Bil er tydeligvis noe for mannfolk – både når det gjelder å mekke, kjøre og skjønne seg på, og når i tillegg en radiostemme fra kjøkkenbordet oppfordrer alle jentene som skal komme til veteranbilløpet om å ha på seg en hatt når de kommer for å heie, så forsvinner Gråtass gir gass langt inn i bakevja.
Da hjelper det lite at den ene racersjåføren er en tøff dame, og at Grynet (Dagny Backer Johnsen) pusler i bakgrunnen på gården. I denne filmen er det bare guttene som driver handlingen framover, og jentene får knapt inn en replikk – kjedelig og veldig rart.
