Det absolutt beste med regissør Sara Johnsens nye spillefilm, Rosemari, er å stifte bekjentskap med Ruby Dagnall. Her har vi å gjøre med et stortalent som vi kan få mye glede av.
Hun imponerer i tittelrollen, selv om historien som utspiller seg ikke holder like høy kvalitet. Manuset spriker litt og inneholder flere elementer som virker å være ment for å more, men har ikke tilstrekkelig humoristisk brodd.
Det er også litt vanskelig å tro på historiens rammeverk, men samspillet mellom Ruby Dagnall og Tuva Novotny er så godt at filmen likevel er et severdig drama.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Vil finne sine biologiske foreldre
På sin egen bryllupsfest i Hønefoss oppdager Unn Tove (Tuva Novotny) en nyfødt baby på hotellets toalett. 16 år senere blir hun oppsøkt av Rosemari (Ruby Dagnall), som nå forsøker å finne sine biologiske foreldre.
Unn Tove er journalist og tilbyr seg å hjelpe Rosemari. Samtidig vil hun lage et TV-program om letingen for en lokal-TV-kanal, der hun jobber sammen med Hilde (Laila Goody).
Anmeldelse: Nerve tar internettliv og delekultur på kornet
Unn Tove fremstår som en lite sannsynlig journalist, samtidig som at tv-jobbingen virker amatørmessig og lite troverdig. Men den gradvise tilnærmingen mellom Rosemari og Unn Tove er fin og forsiktig.
Her er det flere gode scener som forteller oss at begge egentlig leter etter noe håndfast i tilværelsen. Jakten på Rosemaris biologiske foreldre er derimot lite spennende. Utviklingen går i en retning som virker søkt, og som skildres svakt.
Kanskje skal det være morsomt på en skrudd måte, men det går på bekostning av figurenes troverdighet. Stemningen og atmosfæren klaffer ikke helt i historien. Hva jeg sikter til, vil jeg ikke avsløre, for deg som skal se filmen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Fantastisk uttrykksfullt ansikt
Ruby Dagnall er heldigvis medisinen mot filmens svakheter. Hennes Rosemari er en helstøpt figur som signaliserer stor selvsikkerhet og usikkerhet på samme tid. Hun har et tøft ytre, men et sårt indre.
Dagnall har et fantastisk uttrykksfullt ansikt som gjør henne til en interessant skuespiller, akkurat slik Tuva Novotny var for 15 år siden, og fremdeles er.
Unn Tove er nemlig også en fin figur, fraskilt mor til to, med livet i limbo og en gammel flamme på lur. Dagnall og Novotny er det fineste som Rosemari har å by på.
Anmeldelse: Ben-Hur er et sjelløst spetakkel som vil glemmes raskt
Sara Johnsen imponerte med sine tre første filmer, Vinterkyss, Upperdog og Uskyld. Rosemari er svakere enn disse, men det betyr slett ikke at det er en dårlig film.
Den har flere gode kvaliteter i enkeltsekvenser, som for eksempel Unn Toves forsøk på å tilnærme seg det annet kjønn, og Rosemaris konsise oppsummering av sin egen unnfangelse og fødsel.
Historiens konklusjon kommer ikke som noen stor overraskelse for den som har fulgt med litt underveis, og filmen mangler den emosjonelle slagkraften som ligger der som et uforløst potensial.
Men Rosemari er uansett verdt å se, om enn for bare å oppdage Ruby Dagnall!
