Barneraneren er en norsk dokumentarfilm om en ung østkantgutts sosiale utfordringer. Det er en interessant fremstilling av hans møte med lovverk og myndigheter, og den motvillige holdningen han har til å forandre seg.
Regissør Jon Haukeland har imidlertid laget en hybrid av dokumentar og fiksjon, der det er vanskelig å tyde hva som er ekte, hva som er rekonstruert og i hvilken grad det vi ser er iscenesatt og tilrettelagt for kamera.
Rulleteksten avslører at noen av figurene sågar spilles av skuespillere. Det oppfattes som problematisk, all den tid filmen fremstår som dokumentarisk i formen, og ikke på noe tidspunkt informerer om ekthetsgraden av det vi ser.
Men det kan ikke underslås at Barneraneren er en interessant portrett av en Oslo-gutt på godt og vondt.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Om vennskap og tilhørighet
Hovedpersonen er 15 år gamle Noah, som allerede har flere kriminelle handlinger på rullebladet.
Etter at han blir dømt for medvirkning til ran, blir han oppfordret til å flytte fra mora på Haugenstua til faren i Bærum for å komme seg unna sitt gamle miljø, samtidig som han får jevnlig oppfølging.
Problemet er at Noah egentlig ikke er interessert i å forandre noe som helst, og vil ikke kutte kontakten med sine venner, spesielt Hachim og Tim.
Han forsøker halvhjertet, men bare fordi oppfølgingsgruppa ber ham om det. Når han sitter i møter med dem, er det åpenbart at han stort sett sier det de vil høre, og lyver om omstendigheter som setter ham i et dårlig lys.
Anmeldelse: Inferno viser tegn til et tynnslitt konsept
Noah fremstår likevel som en sympatisk ung gutt, som rives mellom etnisitet og klasseskiller.
Kontrastene er store mellom hans vante hverdag på østkanten, omgitt av ungdommer med alle slags bakgrunner, til det nye livet blant overveiende etnisk norske venner på vestkanten.
Barneraneren handler om vennskap og tilhørighet, og hvordan det er vanskelig å kutte bånd til et miljø som definerer deg som person. Dette får filmen skildret klart og troverdig.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Både oppløftende og nedslående
Miljøskildringen er også god i filmen. Haugenstua fremstår som en egen liten verden der den sterkestes rett er gjeldende blant de unge guttene som oppholder seg i området.
Et stort spørsmål som melder seg mens man ser filmen, er hvor i all verden foreldrene er. Noahs skilte mor og far er ikke med foran kamera, og spørsmålet om voksen veiledning blir aldri tatt opp. Dette er påfallende, all den tid disse ungdommenes hjemmesituasjon kan være viktig for å forstå deres kriminelle tendenser.
Filmen viser også det store apparatet som er i sving for å få uinteressert ungdom på rett kjøl. Noah kan ikke vente med å bli ferdig med denne oppfølginga, som han ser på som tvang.
Dette er både oppløftende og nedslående på samme tid. Oppløftende, fordi vi får et innblikk i hvordan myndighetene forsøker å hjelpe vanskeligstilt ungdom, nedslående fordi vi ser hvor lite Noah bryr seg.
Anmeldelse: Dagen i morgen er en fransk film i fineste forstand
Det er flere interessante elementer i Barneraneren. Dessverre er det vanskelig å stole helt og fullt på det som vises, nettopp fordi filmen blander dokumentasjon og rekonstruksjon på en måte som gjør det vanskelig å ta stilling til materialet.
Kanskje burde Barneraneren vært fortalt som spillefilm i stedet, eventuelt lages som en mer konvensjonell dokumentarfilm. I det øyeblikket man ikke er sikker på om det man ser er ekte eller iscenesatt, har dokumentarfilmen et problem.
Men det er verdt å sette pris på portrettet av Noah, som vekker håp om at det tross alt skal gå ham godt.
