Med den nye serien Divorce vender Sarah Jessica Parker tilbake til TV-skjermen for første gang på 12 år (foruten en liten gjesterolle i Glee).
Hun gjenforenes samtidig med TV-kanalen som gjorde henne og Carrie Bradshaw til stjerne, moteikon og forbilde for unge kvinner på sent 90- og tidlig 2000-tall.
Med Divorce er det som om vi får se hvordan livet til Carrie kunne ha gått, om hun hadde endt opp i et likegyldig ekteskap, med en pappeske av knuste drømmer på loftet.
Det er flere ting jeg liker ved serien, men der Carrie og mennene hennes til tider kunne være småirriterende på en sjarmerende måte, er rollefigurene i Divorce tidvis uutholdelige å være sammen med.
Filmanmeldelse: «Sex and the City» – For mye drama og for lite vågal moro
Når du vil ta livet av partneren din
Sarah Jessica Parker spiller Frances en middelaldrende kvinne i et middelaldrende ekteskap. Hun og mannen Robert, spilt av Thomas Haden Church, har kommet til det punktet i forholdet der hver minste lille ting partneren gjør er irriterende.
«How do you go from eight years of happy marriage, to wanting to blow someones head of», sier Frances i starten av serien.
Hun har fått en oppvekker og setter maskineriet i sving for å skille seg fra Robert. Men å skille seg er ikke lett, og Frances får kalde føtter fordi hun er redd for å miste tryggheten som ligger i ekteskapet. Men er det for sent å redde forholdet?
Best når den får være drama
Divorce beveger seg i landskapet mellom komedie og drama. Situasjonene som utspiller seg er ofte tragiske, triste eller frustrerende, mens humoren kommer fra bitende kommentarer og dialogutvekslinger.
Et tema som går igjen er bitterhet, bitterhet for at drømmer er satt på hold, bitterhet for at livet aldri ble helt slik man hadde sett for seg.
Dette er sikkert noe mange kan kjenne seg igjen i, og serien er best når den utforsker slike gjenkjennelige temaer.
HBO omtaler Divorce som en komedie, men serien er i virkelighet en dramaserie pakket inn i komediens formgrep, og fungerer godt når den legger disse formgrepene til side og lar seg selv være drama.
Serieanmeldelse: «Master of None» – Lyset varmer ekstra godt når vi skimter mørket i øyekroken
God på sitt beste
Jeg liker Sarah Jessica Parker og Thomas Haden Church i de såre scenene der de blottlegger rollefigurenes virkelige følelser, eller prøver å forsones med hverandre.
Men dessverre trekker Divorce for mye i komedietrådene, der det forsmådde egoet og de barnslige hevnreaksjonene får for mye plass.
Sarkastiske og bitende kommentarer kan være morsomt, men Divorce drar det så lang at den til tider minner meg om den forferdelige filmen The Break-Up, der Vince Vaughn og Jennifer Aniston bruker én time og tre kvarter på å forsøke å knuse hverandre. Det er utmattende og slitsomt, ikke morsomt, å se på.
Jeg har sett seks av ti episoder, og etter hvert som serien finner sin form flyter det bedre. Når den lar det morsomme i det vanskelige skinne gjennom, istedenfor å påtvinge komedie i scener som i virkeligheten bare er triste svinger det av
