Skrekkfilmfestivalen Ramaskrik i Oppdal: – Foreløpig gjør The Autopsy of Jane Doe ganske gode ting for karrieren. Den har blitt veldig godt mottatt innad i systemet i Hollywood. Dørene som ble åpnet på gløtt med Trolljegeren er åpnet ganske videre nå, sier regissør André Øvredal.
– Den gir meg muligheter hvis jeg vil og får det til der borte. Det er potensielle prosjekter som hadde vært veldig gøy å gjøre. Det er ikke til å stikke under en stol at det å lage film i Hollywood er en slags drøm, sier Øvredal.
Anmeldelse: The Autospy of Jane Doe skremmer godt på den morsomme måten
– Manuset var dritskummelt
Filmpolitiet møter ham på skrekkfilmfestvalen Ramaskrik i Oppdal, som hadde den aller første norske visningen av hans nye film. Øvredal slo igjennom med debutfilmen Trolljegeren i 2010. Årene etter ble brukt på noen prosjekter som det ikke ble noe av, inntil han fikk tilbud om å lage The Autopsy of Jane Doe.
– Jeg ble tilsendt manuset av agentene mine i Hollywood. Det var tre år etter Trolljegeren, og det var på tide å få laget noe. Filmen hadde grønt lys, den var finansiert, jeg kjente produsentene og de liker Trolljegeren. Jeg leste manuset og det var dritskummelt. Det å greie å skrive et manus som er skummelt er en bragd i seg selv, for et manus er så teknisk. Jeg sendte dem et dokument på 20 sider som en presentasjon av hvordan jeg ville lage filmen, og den falt de for, sier Øvredal.
The Autopsy of Jane Doe handler om en far og en sønn som jobber som privatpraktiserende patologer. En kveld får de inn liket av en ung kvinne, som de må finne dødsårsaken til, en jobb som skal vise seg å bli stadig mer bisarr.
– Det var viktig for meg å gjøre noe totalt annerledes enn Trolljegeren. Jeg ville bevise for meg selv og en del andre at jeg kunne fortelle en historien med åpenbar full kontroll over historiefortellingen. Trolljegeren kunne jo fremstå som den var rimelig ukontrollert, selv om den egentlig ikke er det. Det er ikke så lett å se regien bak, for øvelsen med Trolljegeren var jo å trekke seg så langt tilbake som mulig, mens her var det å regissere så mye som mulig av historien og det du opplever som publikum.
Anmeldelse: Trolljegeren er en ny, norsk filmklassiker!
(Saken fortsetter under bildet)
Ville ikke lage klaustrofobisk film
Nesten hele filmen foregår i obduksjonssalen, som ligger i kjelleren i patologenes private bolig. Det ga Øvredal visse utfordringer.
– Det å lage film på et avgrenset område gir utfordringer til å finne på noe nytt. Jeg hadde mange samtaler med fotografen (Roman Osin, red. anm.) om hvordan vi skulle utvikle historien visuelt, hvordan vi skulle designe og bruke rommene og hvordan vi skulle unngå at det ble klaustrofobisk. Det var en ting jeg var klar på, at filmen ikke skulle bli klaustrofobisk, selv om det er innestengt.
Filmen inneholder mange grufulle detaljer fra obduksjonen, med blodige nærbilder av inder organer. Øvredal forteller at han gjorde mye research før innspillingen.
– Jeg snakket med mange patologer og besøkte obduksjonssaler. Jeg var ikke med på en reell obduksjon, som egentlig var litt tilfeldig, men studerte mange bilder og leste mye om anatomi. Patologer var med på innspillingen hver dag, og lærte oss mye om hvordan man oppfører seg i rommet. Emile var med på en masseobduksjon i Los Angeles Morgue, han fortalte at han var helt lamslått etterpå av det han opplevde.
– Mange vil oppleve dette som grotesk. Hvordan fant du et nivået som var spiselig?
– Vi hadde en plan om å lage en vakker film om obduksjon, som var stilistisk, der jeg kunne tillate meg å komponere bilder som ikke var groteske. Jeg valgte en fotograf som var ekstremt god på komposisjon og lys. Han tilla filmen enormt mye av den estetikken som jeg ville ha. Den er valgt å være estetisk nettopp for å unngå å havne i fella der man filmer både en naken kropp og masse gørr på en ekkel måte. Vi ville at det skulle se fint ut, sier Øvredal.
(Saken fortsetter under bildet)
Drømmestart for filmen
The Autopsy of Jane Doe hadde verdenspremiere på Toronto International Film Festival, der den deltok i sideprogrammet Midnight Madness og fikk andreplass i kategorien People’s Choice Awards. Siden har den også vunnet prisen for beste film på den store sjangerfestivalen Fantastic Fest i Austin, Texas, samt juryens spesialpris på festivalen Sitges i Barcelona. Dette er André Øvredal naturlig nok storfornøyd med.
– Det har vært en drømmestart på filmens festivalliv. Det å vinne priser på de største sjangerfestivalene i verden er jo helt vanvittig. Ingen hadde drømt om det. Dette har vært en måned med glede, sier nordmannen.
Filmen får USA-premiere i desember og kommer til Norge i januar. Øvredal håper at det norske kinopublikummet vil reagere på samme måte som festivalgjengerne i Toronto, Austin, Barcelona og Ramaskrik i Oppdal.
– Jeg håper at folk skal le av det som er morsomt og helst være litt nervøse når det er spennende. Det er vanskelig å finne opp nye måter å skremme folk på, men jeg har stor tro på grunnleggende Hitchcock-prosesser når det gjelder å bygge opp spenning. Det er helt fint at publikum vet at de kommer til å bli skremt, de vet bare ikke akkurat når og hvordan!
Anmeldelse: The Autospy of Jane Doe skremmer godt på den morsomme måten