Dramakrimserien Frikjent tyr til svært billige såpeserietriks for å skru til dramatikken i sin andre sesong.
Stikkordene er hukommelsestap og sjokkerende familieforbindelser, og disse parodisk slitte virkemidlene gjør at jeg ler høyt på steder hvor jeg tror serieskaperne ønsker at jeg egentlig skal bli revet med.
Jeg likte den første sesongen av Frikjent ganske godt. Handlingstrådene som gikk til utlandet led av dårlig dialog og en del overspill, men det var en god nerve i hovedmysteriet.
Det var interessant å følge de ulike sidene av hvordan et tettvevd lokalsamfunn reagerer når en antatt skyldig drapsmann vender tilbake etter 20 år. Slutten hadde også noen sjangerkledelige finter i jakten på sannheten.
Dessverre er det en oppkavet videreføring av behovet for å hele tiden overraske publikum som får hovedrollen i starten av sesong to.
Anmeldelse: Frikjent sesong 1 – Godt, men forutsigbart krimdrama
*Herfra kommer det noen spoilere fra første episode, og fra sesong 1*
Mordgåten er ikke over
Den høydramatiske avslutningen på første sesong, hvor vi trodde den skyldige ble straffet, får ikke klinge lenge før drapsgåten kastes i gang på ny.
Statsadvokaten, spilt av Amrita Acharia (Game of Thrones), kommer til Lifjord for å følge opp den påståtte tilståelsen til den respekterte forretningsmannen William Hansteen (Ingar Helge Gimle). Det blir opptakten til en rettssak som igjen tar oss tilbake til gammelt småbygrums, og det som egentlig skjedde den natten Karina ble drept.
Mye av handlingen legger opp til å gjenta de sentrale problemstillingene fra sesong 1. Vi kan få vite hva som skjedde med Karina. Bygda kan få et nytt industrieventyr. Arbeidsplassene kan reddes. Aksel (Nicolai Cleve Broch) kan finne kjærligheten.
De er alle gode problemstillinger, men det kjennes litt seigt å stort sett tråkke i den samme myra som vi brukte hele forrige sesong på å komme oss over.
Da er utviklingen mer gledelig i fargepaletten. For Frikjent kler vinterdrakten i sesong 2.
Jeg synes fremdeles det blir vel mange pauser i form av oversiktsbilder hvor vi skyves mekanisk rundt over fjord og norsk natur. Men den kjølige tonen er vakker, og Frikjent har en stemningsskapende estetikk som klarer å gi smak av den isolasjonen som gjør fiktive Lifjord til sånn en trykkoker.
Kunstig høy intensitet
Frikjent serverer underholdningsdrama med høyt tempo, tydelig skuespill og lasser på med ting som ikke er helt som vi først tror de er.
Det gir en serie det er lett å følge med på, og en serie som klarer å være nok spennende til at jeg hektes på kroken. Men etter fire hektiske episoder er det bare så vidt jeg henger på.
Alkoholisme, sinne og flørting formidles med de enkleste og mest klisjefylte triksene i boka. Og i formen er dette en serie som vier lite tid til miljøskildringer og heller bare hopper fra den ene handlingsbeskrivende dialogen til den neste.
De nyansene serien klarte å bringe fram om oppvekst, arv og hvordan vi mennesker formes av omgivelsene i sesong en, er forsvunnet i en verden hvor det settes av oppstilte pauser til det opplagt usagte, og hvor vi bombarderes med alt for enkle plottvirkemiddel.
Her er det ikke mange skrittene en statsadvokat skal ta fra «det blir ingen rettssak» til «oi, en søppelsekk full av makulerte dokumenter med massevis av bevis» – bokstavelig talt snakk om fem skritt, og det blir altfor lettvint.
Jeg håper sesongens andre halvdel senker den kunstig høye intensiteten, og heller fokuserer på karakterutvikling og mer interessante aspekter ved hvordan en slik sak kan påvirke et lite norsk lokalsamfunn. Hvis ikke kommer jeg nok til å fortsette å le mer enn jeg blir grepet av Frikjents stadige høydramatiske vendepunkt.
Frikjent sesong 2 er på 8 episoder og har premiere på TV2 og TV2 Sumo torsdag 27. oktober.
