Den franske filmskaperen Xavier Giannoli forteller en tragisk historie med varme og humor i Marguerite.
Filmen er inspirert av livet til den tonedøve operasangerinnen Florence Foster Jenkins, og er en fornøyelig og underholdende, men også sår fortelling.
Hovedrolleinnehaver Catherine Frot skinner som en ekte operadiva i rollen som hun ble belønnet med en César-pris, franskmennenes svar på Oscar, for.
Filmanmeldelse: «Les Misérables» – En sterk historie om fattigdom, nød og elendighet
Tror hun er en ekte diva
Marguerite oss med til 20-tallets Frankrike, der Baronesse Marguerite Dumont lever i en illusjon om at hun er en ekte operadiva. Hun øver i timevis hver dag for å opptre for fiffen i musikk-klubben hun er patron for, og bruker store summer på ekstravagante kostymer og kulisser.
Problemet er bare én ting – Marguerite kan ikke synge en ren tone for fem flate øre. Hun er fullstendig tonedøv, men aner ingenting om det selv.
Omgitt av hyklerske og falske venner som lyver for henne, samt en mann som ikke har hjerte til å fortelle henne sannheten, lever hun i troen på at hun er en ekte diva.
Når hun får en god konsertanmeldelse av en ironisk kritiker, setter det henne på veien mot å opptre offentlig på en virkelig scene, noe som er dømt til å ende med latterliggjøring og ydmykelse.
Nydelig skuespill
Første gang vi hører Marguerite synge fremfører hun Nattens Dronnings ikoniske arie fra Tryllefløyten, «Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen» («Helvetes hevn koker i mitt hjerte»).
Jeg er litt usikker på om Mozart ville grått eller ledd om han hadde hørt det, men selv synes jeg det var fryktelig morsomt.
Det hadde derfor vært lett å latterliggjøre Marguerite, for det er jo ingen tvil om at hun er tåpelig når hun med den største innlevelse og engasjement synger kjente arier som ei kråke. Men det er ikke det regissør Xavier Giannoli prøver å oppnå, og det er heller ikke det filmen formidler. Det er ikke Marguerite som hånes i filmen, men den hyklerske overklassen.
Marguerite fremstår på sin side som en ensom kvinne som forsøker å bli sett, og Catherine Frots følsomme spill og blikk maner frem en stor sympati for henne.
Frot spiller Marguerite med en varme som gjør at du blir glad i rollefiguren, og jeg synes synd på henne, spesielt når vi etter hvert får et dypere innblikk i hvorfor hun gjør som hun gjør.
Flott produksjonsdesign
Produksjonsdesignet i filmen gjenspeiler den illusjonen Marguerite lever i. Filmen er et 20-talls kostymedrama, men flommer samtidig over av overdådige kostymer og kulisser fra operaens verden.
Catherine Frots kostymer er også en kommentar til det som skjer, som for eksempel i filmens åpningssekvens når Marguerite pynter seg med påfuglfjær – en vakker fugl som høres ut som en døende katt når den synger.
Slike detaljer gir Marguerite et ekstra lag, men filmen kunne likevel ha gått dypere ned i materien.
Det er en tragedie som fortelles, men regissør Giannoli utforsker temaet bare halvveis og holder oss hele tiden på overflaten. Derfor blir Marguerite en relativt lettbeint fortelling – men en underholdende en sådan – om en nydelig, eldre dame, som bare drømmer om å bli elsket.
(Meryl Streep spiller for øvrig hovedrollen i filmen om den virkelige Florence Foster Jenkins liv, som kommer på kino i november).
