Det svinger godt av både humør, farger og påfunn når selskapet bak Shrek-filmene igjen trøkker til med troll på det store lerret i animasjonsfilmen Trolls.
Men til tross for et par sjarmerende hovedpersoner, og Justin Timberlakes fengende Can’t Stop The Feeling, blir dette et ganske traust trolleventyr som aldri overrasker i hverken handling eller rollegalleri.
Filmen sikter på et ungt publikum og tar utgangspunkt i de hårfagre lykketrollene du finner i butikken.
DreamWorks Animation kjøpte rettighetene til å lage filmfigurer av disse danske krabatene i 2013, og med tungt fokus på lykketrollenes kosekvaliteter og gimmicker oppleves Trolls etter hvert som en helaftens reklamefilm for de drøyt 50 år gamle leketrollene.
ANMELDELSE: Storkene – middelmådig animasjonsmoro
Lykken kommer innenfra – fra magesekken
Lykketrollene er verdens lykkeligste troll som elsker å klemme, synge og danse.
Dessverre blir de oppdaget av de store, fæle og ulykkelige bergensertrollene (de heter faktisk også «Bergens» i originalen, så her serveres vi et lite stykke Norge). Bergenserne tror den eneste måten de kan bli lykkelige på, er ved å spise et lykketroll.
For 20 år siden klarte lykketrollene å flykte fra sin fangekoloni i Bergen, men tiden i frihet har sløvet sansene deres. Og etter hvert fører lykketrollenes sang og høylytte feiringer til at de igjen står i fare for å havne på middagsbordet.
Uten å avsløre for mye av handlingen, er hovedproblemet her at det er altfor lett å avsløre handlingen. Ikke sånn at jeg kunne gjettet meg til hele manuset på forhånd, men her går filmskaperne alltid for det trygge valget.
Flere av hendelsene og figurene er så opplagte og oppbrukte at det oppleves som å bli matet en ferdigfordøyd søtsuppe av klisjeer og enkle eventyrreferanser. I DreamWorks trollsuksess Shrek ble referansegrepene gjort med humor og eleganse, her gjøres det for lettvint.
Utseendemessig er det mye å glede seg over i Trolls. Til tross for at dette er en digital fargefest, er det et analogt drag over filmen som kommer fram i overflater og stil.
Det er også en del fantasifulle skapninger med store gap som legger en herlig morbid klangbunn av naturens enkle brutalitet. Bare synd manuset ikke evner å la en mer spennende historie blomstre på denne styggvakre bakgrunnen.
ANMELDELSE: Kung Fu Panda 3 – Et sjarmerende pandaeventyr
Ikke alt funker på norsk
Jeg har ikke sett filmen på originalspråket, men det virker som at Trolls mister en del i overgangen til norsk tale. Spesielt i musikken.
I likhet med i Shrek-filmene, så lasses det på med kjente poplåter i Trolls. Vi serveres favoritter som Simon and Garfunkels Sound of Silence, den Cindy Lauper-kjente True Colors, Hello av Lionel Richie og D.A.N.C.E. av Justice.
Disse låtene er sentrale i filmens framdrift, og de brukes for å beskrive både karakterenes følelser og drive handlingen videre.
Det er mulig dette musikalgrepet funker på engelsk, men i norsk drakt forsvinner det noen lag med mening i oversettelsen. Spesielt vendepunktslåten True Colors får sterkt redusert effekt med norske tekstlinjer.
Trolls har kvaliteter som kan gjøre dette til en populær film blant det yngste kinopublikummet. Det er en fargesprakende og fartsfylt animasjonsfilm som bruker velkjente låter og filmreferanser til å spre det uklanderlige budskapet om at ekte lykke må skapes fra eget hjerte, den kommer ikke av å spise lykketroll.
Så får jeg bare leve med min mistanke om at gjengen i DreamWorks egentlig håper publikum skal gi blaffen i akkurat det budskapet, og heller dra til butikken og hamstre lykketroll som om de var skrubbsultne bergensertroll.
Filmselskapet har selvfølgelig kjøpt seg inn i de kommersielle rettighetene til de hårfagre lekene.
Denne anmeldelsen er basert på 3D-versjonen med norsk tale.
