Den danske barnefilmen Familien Jul i Nisseland (oppfølgeren til Familien Jul fra 2014) er en rendyrket julefilm befolket av nisser, julemagi og en familie som elsker desemberhøytiden.
Filmen er meget enkel i handling og budskap, og sikter seg inn på et rent barnepublikum, men den lykkes dårlig som julefilm.
Her er det slurvet med spesialeffektene, dubbingen til norsk er uvøren, dialogen er unødvendig enkel og historien er hverken original eller spennende.
Men det største savnet i en mørk kinosal er at filmen, til tross for snø, tømmerhytter, nissefamilier og magiske gryter, aldri klarer å skape ordentlig julestemning.
ANMELDELSE: Florence Foster Jenkins – Meryl Streep synger grufult
Må redde nissen
Familien Jul er ikke som andre familier. De kjenner en vaskeekte nisse.
Nissen Pixy (Herman Knop) er bestevenn med yngstemann Hugo Jul (Pelle Falk Krusbæk). Kameratene har ikke sett hverandre siden forrige jul, men i starten av desember, dukker den lille nissen opp for å hente den magiske julekulen sin, som han glemte hos Hugo i fjor.
Dessverre går kulen i stykker, og for å redde en raskt aldrende Pixy fra å dø, så må Hugo, og søsknene Alfred (Alfred Bjerre Larsen) og Vega (Liv Leman Brandorf), reise til nisseland for å finne en magisk gryte som kan reparere kulen.
Historien følger tradisjonell eventyroppskrift med tydelige beskjeder om hva som absolutt ikke må gjøres, og praktiske løsninger på hvordan alt like vel kan gå bra.
Fargene rød og svart forteller oss hvem som er snill og slem i denne filmen, og budskapet er like tydelig. Med utvetydig pekefinger får Hugo beskjed om at han og Pixy må være «venner av hele sitt hjerte», og ikke være sure på hverandre, for at dette skal gå bra.
Alt er veldig enkelt, veldig statisk og ganske kjedelig.
TOPP 10: Filmpolitiets julefilmfavoritter
Kun for barna
De beste barnefilmene fungerer både for liten og stor, men her er det lite å hente for foreldre og storesøsken.
Humoren er på et ganske sjarmløst fis-, geip- og snøballkastenivå. Og med unntak av storebrors jålete trang til å kamme håret samt noen søte heliumstemmehilsener, er det knapt noe å gapskratte av for de minste også.
Filmen skjemmes av spesialeffekter som ikke er gjort ordentlig. Spesielt gjelder dette flyvende sleder og et animert fabeldyr som ikke blir integrert godt nok med naturen i bakgrunnsbildene. Det river meg ut av den visuelle fortellingen, og jeg er overrasket over at dette ikke er gjort bedre på en kinofilm i 2016.
Skuespillet er preget av å være kunstig tydelig for unge seere. Det er ikke uvanlig, men det krever litt mer finesse for å fungere i en helaftens spillefilm.
Og det problemet forsterkes i den norske dubbingen, hvor timingen sitter dårlig og lydnivået i alle replikker er på høy innestemme hele tiden – noe som gjør at all romfølelse og dynamikk forsvinner på lydsiden.
Vi tilbringer mye av tiden i selskap med barneskuespillere i denne filmen, og det er flere gode prestasjoner både fra nissehjelpere og fra de unge skurkene. Men de gode øyeblikkene er få, og de avbrytes raskt.
Regissør og manusforfatter Carsten Rudolf har ikke tatt seg flid og tid nok med hverken handling, rollegalleri, skuespill eller det visuelle til å få denne filmen til å svinge.
Dette er en mekanisk utført barnefilm som dessverre blir ekstra hul når det er den magiske julestemningen filmen så halvhjertet og lettvint forsøker å fylle kinosalen med.
Denne anmeldelsen er basert på filmen dubbet til norsk.
