Historien i Florence Foster Jenkins er for god til å være sann, rent bortsett fra at den faktisk ER sann.
Regissør Stephen Frears (Farlige forbindelser, High Fidelity, The Queen) har laget en festlig film om en helt spesiell og tonedøv sanger, med Meryl Streep og Hugh Grant i sympatiske roller.
Det er mye morsomt å hente i denne historien, men også gripende elementer som formidles med godt skuespill og en regi som er alt annet enn tonedøv.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Like morsom som sørgelig
Historien foregår i New York i 1944. Florence Foster Jenkins (Meryl Streep) er en sangglad sosietetskvinne som ofte inviterer sine venner til små konserter i sin store leilighet.
Partneren St Clair Bayfield (Hugh Grant) hyrer den unge pianisten Cosmé McMoon (Simon Helberg) til å akkompagnere henne, og han får seg en stor overraskelse under den første øvelsen.
Florence har nemlig en helt gyselig sangstemme, men det virker som hverken hun eller hennes private publikum er klar over det. Forklaringen bak er like morsom som den er sørgelig.
Anmeldelse: Supervention II byr på fantastisk filmet skikjøring
Filmens historie vekker flere interessante spørsmål. For det første, begynner man å lure på det uavklarte forholdet mellom Florence og St Clair, som ikke bor sammen.
Er St Clair bare ute etter Florences formue, eller ligger det ekte kjærlighet bak? Og hva blir det til med hennes drøm om å synge for et fullsatt Carnegie Hall?
Dette er elementer som manusforfatter Nicholas Martin bruker til fulle i en svært underholdende historie som har mer ved seg enn man kan få inntrykk av etter det morsomme anslaget.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Formidler tragedien bak
Cosmé McMoon er publikums øyne i historien, som har et konstant himmelfallende uttrykk over det som møter ham. Simon Helberg spiller godt og morsomt den strebende pianisten som hverken forstår eller blir forklart det merkelige opplegget.
Hugh Grant er fremdeles fordømt kjekk, og utstråler en litt sleip holdning som St Clair som gjør at vi lenge ikke er helt sikre på hans motiver.
Meryl Streep er, som vanlig, vidunderlig i tittelrollen. Florence Foster Jenkins er ikke bare totalt tonedøv, men virker også litt åndsfraværende. Det skal vise seg at figuren har en tragisk forhistorie, som Streep formidler like strålende som det er enkelt.
Anmeldelse: Jack Reacher: Vend aldri tilbake – Tom Cruise gir fremdeles jernet
Florence Foster Jenkins har flere scener som vekker den store latteren. Streeps sangstemme i denne filmen er i sannhet en opplevelse. Opptak av den virkelige Jenkins bekrefter at Streep slett ikke overspiller eller overdriver.
Det er med på å gjøre Florence Foster Jenkins til en oppløftende historie om kjærlighet, viljestyrke og altoppslukende sangglede. Stephen Frears regisserer smakfullt, med like mye takt og tone som tittelfiguren mangler det sistnevnte.
En fransk versjon av samme historie, Marguerite, hadde for øvrig premiere i oktober, men Florence Foster Jenkins handler altså om originalen! Og hvem melder seg frivillig til å lage filmen om Olga Marie Mikalsen?
Anmeldelse: Marguerite – underholdende om operasangerinnen som ikke kunne synge
