Den brasilianske filmen Neon Bull gir et hett, dirrende og stemningsfullt bilde av livet til omreisende cowboyer på landsbygda.
Regissør Gabriel Mascaros film er full av atmosfære og troverdige miljøskildringer. Figurene lever i konstant nærkontakt med både hverandre og oksene de driver i tøffe omgivelser.
En rekke slående bilder og sekvenser gjør Neon Bull til en varm og engasjerende film. Den er også overraskende vakker, selv om figurene opererer i et barskt miljø preget av jord og møkk.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Liten plass for drømmer
Filmen handler om moderne cowboyer som reiser rundt i en stor lastebil i det nord-østre Brasil. I lasten har de okser som deltar i vaquejada, en form for rodeo. Vi får ta del i deres arbeidshverdag, med strevsomme utfordringer, men vi får også et innblikk i deres drømmer.
Iremar (Juliano Cazarré) er amatørskredder på si. Sjåføren Galega (Maeve Jinkings) sper på inntekten som eksotisk danser ikledd Iremars kreasjoner, mens Galegas unge datter Cacá (Alyne Santana) har behov for litt omsorg og kjærlighet.
Det er imidlertid liten plass for drømmer i deres lille univers, som er preget av hardt arbeid, lite penger og stadig reising.
Anmeldelse: Allierte er et lekkert krigsdrama som mangler de ekte følelsene
Historien i Neon Bull har ingen spesiell konflikt eller oppbygging til et klimaks. Men den har en imponerende miljøskildring, der alt fremstår autentisk.
Man får følelsen av å bli invitert inn i et etablert og innarbeidet mikrokosmos, der alt og alle har sin plass. Skuespillerne ser ut som de aldri har gjort annet enn å håndtere okser og bo sammen i trange kår.
Gabriel Mascaro og den dyktige fotografen Diego Garcia (som også har fotografert Sovende soldater) tar seg ofte god tid til å formidle figurene i sine omgivelser, blant annet med flere vakre trackingshots av for eksempel vasking av hester, opphenging av klær til tørk og morgentissing ved et tre.
Bildene flyter, akkurat som livet, og gjør at det er som om man kjenner lukten av solbrun jord, svette cowboyer og stinkende kumøkk.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det er bare å elske kontrastene
Selv om filmen ikke følger en spesiell spenningskurve, skjer det mye interessant figurene imellom. Det er bare å elske kontrastene mellom Iremars jobbing med okser og hans drømmer om å skape mote.
Det er også bare å smelte for skjønne Cacá, som er ei lita jente i et lite barnevennlig miljø, noe hun får merke ved flere anledninger. Og man må få sympati for moren Galega, og hennes daglige kamp for å få endene til å møtes.
Selv om figurenes avgjørelser ikke bestandig er de beste, understreker det deres menneskelighet. De er ekte sjeler, som gjør så godt de kan ut i fra sine forutsetninger.
Anmeldelse: Kvar song ei soge er en gammelmodig dokumentar
Historien i Neon Bull har mange muligheter som det hintes til, men som ikke utforskes. Den har til gjengjeld en svært utforskende sexscene, som er like håndfast og naturlig som alt ellers i filmen.
Den er skutt i én uavbrutt tagning og sannsynligvis gjort på ordentlig, selv om regissøren i intervjuer har påstått at han ikke vet om skuespillerne gikk «all in». Hvilken funksjon denne scenen har i filmen, er opp til hver enkelt å tolke, men det er trolig en av de vakreste og mest direkte sexscenene som er vist på kino.
Neon Bull avslutter imidlertid med hverdag. Det viser seg at figurenes drømmer ikke kan bryte med virkeligheten. Vi kan bare fantasere om hvilken fremtid de går i møte.
Så sent som i oktober i år avgjorde brasiliansk høyesterett, til store protester, at vaquejada-rodeo er ulovlig ifølge landets grunnlov. Derfor kan det hende at Neon Bull skildrer en snart tapt virkelighet.
