Train to Busan går, som du sikkert forstår, på skinner. Tog er en effektiv arena for spennende historier, med både fart og fremdrift på et avgrenset område som det ikke er så lett å komme seg vekk fra.
Det taler kanskje ikke til filmens fordel at vi allerede har sett en sør-koreansk togfilm, nemlig den overlegne Snowpiercer (2013). Men Train to Busan har én ting Snowpiercer ikke hadde, nemlig zombier. Og den har svært mange av dem!
Filmen skjemmes litt av regissør Yeon Sang-hos hang til det sterkt melodramatiske, men som sjangerøvelse, fungerer dette godt nok.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Virus gjør mennesker til zombier
Et virus bryter ut i Sør-Korea og setter smittede mennesker i en zombielignende tilstand.
Seok Woo (Yoo Gong) og datteren Soo-an (Soo-an Kim) er om bord på et tog fra Seoul til Busan når det går opp for dem og medpassasjerene hva som er i ferd med å skje i landet.
Det kommer rapporter om at Busan skal være virusfritt, men det skal vise seg at det ikke blir så enkelt å komme seg dit, og snart befinner det seg også zombier om bord på toget som det blir utfordrende for Seok Woo, Soo-An og de andre passasjerene å manøvrere seg rundt.
Anmeldelse: Snowpiercer er forfriskende og iskald science fiction
Train to Busan åpner på en måte som er kjent fra andre katastrofefilmer, der vanlige mennesker bedriver sine gjøremål mens små tegn i bakgrunnen viser hva som er på vei.
Det er kanskje ikke nyskapende, men fremdeles en effektiv måte å starte en slik historie på. Når toget setter seg i bevegelse, er det ingen av passasjerene som forstår omfanget av virusutbruddet.
Men det har en eksplosiv vekst, og når de plutselig er fanget om bord på toget med en smittet person, blir det full fart i historien og en stadig økende spenningskurve.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Spennende underholdning
Zombiesjangeren er kjent for grufulle effekter, og Train to Busan har også tilløp til det, men lar være å bruke for groteske bilder.
Viruset overføres riktignok ved bitt, men regissør Yeon Sang-Ho har det for travelt med å sikre historien fremdrift til å kaste bort unødig tid på nærgående bilder av zombiebitingens konsekvenser, med enkelte unntak.
Det gir historien en prisverdig hastighet, som gjør dette til spennende underholdning uten særlig mange dødpunkter.
Anmeldelse: Meryl Streep synger grufullt i morsomme Florence Foster Jenkins
Train to Busan har en tone som kanskje går rett hjem hos et sør-koreansk publikum, den har da også slått kinorekorder i hjemlandet, men tonen bommer kanskje litt her i vesten.
Historien utvikler seg nemlig til å bli et skikkelig tåredryppende melodrama. Det er ikke måte på hvor trist og sørgelig alt skal bli, noe som virker uvant og unaturlig i en sjanger som skriker etter forløsende humor og ironi.
Men Train to Busan har også flere figurer som gis nok bakgrunn og historie til at vi bryr oss om dem, slik at det som skjer med dem faktisk teller. Det kan man ikke si om persongalleriet i mange andre zombiefilmer.
