En sentral bestanddel ved frykten for overvåkningssamfunnet er hva som kan skje når informasjonen havner i gale hender. Forrige uke fikk vi en ubehagelig påminnelse om denne utryggheten, da det ble klart at Donald Trump er den som skal ta over det mest omfattende overvåknings-maskineriet verden har sett.
Flott da at vi også med Watch Dogs 2 får et spill som forbløffende godt tematiserer de forholdsvis ferske dynamikkene mellom overvåkning, massiv data, sosiale medier, galopperende kapitalisme og demokratiske prosesser.
ANMELDELSE: Watch Dogs – Innfrir ikke alle forventninger
Traurige Ubisoft
Ikke at det hadde trengt å bli slik, selvfølgelig. Storspillene til Ubisoft har ofte vært trøstesløst traurige affærer, som siden Assassin´s Creed (2007) også har vært absurd likt strukturerte. Far Cry-serien ble til Assassin´s Creed på henholdsvis tropisk øy, asiatiske fjell og forhistorisk jungel, og selv bilspillet The Crew kjører på samme motor.
Her er sentrale stikkord gigantiske menyer i kartform, tårn som låser opp nye områder, og verdener spekket med et svimlende utvalg aktiviteter, med liten til ingen egentlig betydning for noe som helst. Størrelse over substans, eller bredde over dybde, om du vil.
For meg ble det første Watch Dogs bunnpunktet for denne måten å smi spill på, med Aiden Pearce som den minst sympatiske protagonisten i kanskje noe spill, noensinne.
ANMELDELSE: Titanfall 2 – strekker seg i fleire dimensjonar
Se for deg en slags lavbudsjett-Batman i Guy Fawkes-maske, som julte opp lommetyver på instruks fra mobiltelefonen, og sideoppdrag som mest virket som om de var utformet på Canadas ekvivalent av arbeidsuka, så er du der omtrent.
For undertegnede var det sånn ca. den største spill-skuffelsen i 2014.
Husk blomster i håret
Når vi nå beveger oss fra regntunge Chicago til fargerike San Francisco, føles det heldigvis også som en fullstendig reversering av forgjengeren.
Marcus Holloway – spillets likandes afroamerikanske protagonist – blir introdusert for den idealistiske aktivistgruppa Deadsec på strandfest. Humøret er himmelhøyt, havet er asurblått og overvåkningssamfunnet skal pulveriseres med elektronikk, vaporwave-estetikk og memer.
Ingen avdøde familiemedlemmer, hevnmotiv som skjærer over i rein psykopati og brutale tonale kræsj her altså – bare en gjeng elskverdige nerder som ønsker å ha det fett, og samtidig gjøre verden litt bedre.
Og San Francisco har i Watch Dogs 2 virkelig blitt en verden det er lett å kose seg i.
ANMELDELSE: Call of Duty – Infinite Warfare – Kuler og kulisser
Der hackingen i forgjengeren stor sett begrenser seg til en fjernstyrt av/på-knapp, er mulighetene nå utvidet betraktelig. Spesielt evnen til å fjernstyre alle spillets kjøretøy er vanvittig underholdende, og åpner for timevis med digitalt fanteri.
I ett oppdrag utslettet jeg en gjeng gangstere metodisk, med en fjernstyrt gaffeltruck.
Vi får også en radiostyrt bil, og senere et dronehelikopter, som man kan bruke til å spane på motstandere, og snike seg usett inn og ut av farlige områder mens man legger feller på veien.
Etter noen minutt bak linjene til en korrupt politiker har jeg snudd hele hovedkvarteret hans om til en hypermoderne variant av Hjemme Alene-huset, hvor jeg selv sitter trygt på utsiden med alle kortene.
Pasifister med laptops
At fellene mine gjennomgående er forholdsvis humane skal mest tilskrives ønsket mitt om å rollespille i denne verdenen. Det sier mye om karakteriseringen av hovedpersonene når tanken på å ty til spillets ekstensive arsenal er helt fremmed for meg.
Om man spiller dette som en gjengs Grand Theft Auto-klone (noe som for så vidt også er fullt mulig), går nemlig Deadsec fra å være gjeng festlige aktivister med akseptable politiske mål, til å bli en reinspikka terrorgruppe – noe som krasjer helt perverst med historien Ubisoft søker å formidle.
Et annet argument for å unngå voldsorgiene er også at Watch Dogs fortsatt ikke har blitt et særlig godt skytespill. Våpnene er stort sett lite tilfredsstillende i bruk, og flere ganger stanger jeg mot tekniske problemer når jeg fyrer av fra dekning.
Om man derimot velger mer snikete fremgangsmåter, og elektrosjokkvåpenet man starter spillet med, skinner Watch Dogs 2. Her føles spillet nærmere Metal Gear Solid enn Grand Theft Auto, noe som også kler tematikk og overordnet tone enormt godt.
En bedre verden
Ellers representerer Watch Dogs 2 en nærmest forbløffende rekke forbedringer over hele fjøla.
Spillets sentrale premiss – å ta ned San Fransiscos ledende teknologikorporasjon – er nesten pinlig enkelt strukturert, men også umiddelbart velfungerende.
Her er alt skrudd til rundt hackergruppas synlighet, og verdien av å gå viralt. Jo flere aksjoner Deadsec gjennomfører, jo flere følgere får gruppen. Disse laster ned appen gruppa har utviklet, og stiller dermed maskinvaren sin til disposisjon, noe som igjen leder spilleren oppover et relativt velfungerende oppgraderingstre.
Dette systemet trenger riktignok et trailerlass med velvilje til innlevelse, men gjør at jeg for første gang sitter med et sandkassespill fra Ubisoft hvor alle handlinger jeg gjennomfører føles betydningsfulle. Dette gjør seg gjeldende enten jeg avslører skittent spill i en scientologi-lignende kult, knipser selfies framfor San Fransiscos landemerker, eller kjører noen strekk for spillets Uber-variant.
Utover dette syder byen kontinuerlig av liv og personlighet. Bilene føles jevnt over bedre å kjøre og oppdragene er varierte og velskrevne. Man står også fritt til å kjapt hoppe mellom det meste av byens lokasjoner, og dette samt et velfungerende sjekkpunkt-system gjør at de eviglange strekkene med bilkjøring endelig er en saga blott.
Som åpen og levende verden er dette faktisk fullt på høyde med Grand Theft Auto Vs San Andreas, og det er stort sett bare litt ujevnt teksturarbeid og noe manglende finpuss som avslører et lavere budsjett og kjappere utviklingstid.
Historie blottet for fett
Sammenlignet med Rockstars epos, er det også gledelig at Ubisoft setter seg mer ydmyke mål, som de enklere treffer. Framfor en større sammenhengende saga – du vet den typen som gjerne må tværes ut i det uendelige for å nå lengden spillere gjerne forventer av sjangeren – får vi heller en mer episodisk greie med Watch Dogs 2.
Her er spillets sentrale oppdrag tematisk strukturerte, og splittet opp i mer håndterlige bolker. Slik bruker man flere timer på å jobbe mot et sentralt mål, før man beveger seg videre. Dette gjør at spillet strengt tatt mangler en betydningsfull narrativ overbygging, og knapt eskalerer utover spilletiden, men samtidig slipper man mye av fyllstoffet som sjangeren ofte plages med.
Historien faller riktignok midlertidig sammen litt over halvveis, når Ubisoft tilsynelatende ikke lenger makter å avstå fra å nappe litt i hjertemuskelen på slappest mulig måte, men det tar seg heldigvis kjapt opp igjen.
https://www.youtube.com/watch?v=OlPHB-QY3VM&feature=youtu.be
Flott flerspiller (når det funker)
Når det gjelder flerspillerdelen bygger Watch Dogs 2 videre på fundamentet fra det første spillet. Velger man å spille online kan spillere uten forvarsel hoppe inn i verdenen din og enten hjelpe, eller lage kvalm.
Her er noen av forgjengerens svakeste idéer skrelt bort, mens de beste er beholdt og videreutviklet. Disse er også knyttet opp mot tidligere nevnte belønningssystem, slik at flerspillerfjasing aldri føles helt bortkastet.
Aller best er instansene hvor man forsøker å hacke andre, mens man selv forsøker å forbli usett. Dette er en øvelse som krever at man oppfører seg så nøytralt som mulig, mens man også forsøker å distrahere motspilleren mest mulig, i en slags psykologisk runddans.
Han som prøvde å hacke meg fra en 20 meter høy personløfter, mens jeg febrilsk prøvde å finne hodet med snikskytterrifla var i alle fall et gledelig tilfang til spillopplevelsen, selv om akkurat den framgangsmåten ikke funka så veldig bra for ham.
Dette kan imidlertid virke forstyrrende når man mister tilgang til sentrale oppdrag mens man har andre spillere i spillet sitt, eller når flerspiller-gjøremål popper inn når man egentlig var fokusert på noe annet. Her kan man heldigvis enkelt styre hvilke typer interaksjoner man vil åpne for (om noen).
Det aller største aberet her er imidlertid at denne bolken av spillet ble fjernet etter noen dager med testing, da det skapte tekniske problemer for flere spillere. Helt gjennomvurdert blir følgelig ikke denne delen av Watch Dogs 2.
Håpet er i alle fall at dette ikke vil bli et problem i tiden framover, for så lenge flerspilleren fungerte ga det ytterligere liv til en yrende storby. Særlig de dramatiske biljaktene på andre spillere som sporadisk forvillet seg inn i verdenen min ble spektakulære oppvisninger i mye av det beste spillet har å by på.
En polert protestvise
Det sentrale her får uansett bli at Watch Dogs 2 er fullstendig bunnsolid, også om man ser bort ifra denne flerspillerdelen.
Med et variert og velskrevet persongalleri, utvidede hacke-muligheter og en sterkere historie forbedrer spillet forgjengeren på de fleste mulige måter, men det er i den totalt uventede politiske bevisstheten som ligger i dette masseproduktet det virkelig blåser det første spillet av banen.
For der Watch Dogs var trøsket full av referanser til overvåkningssamfunnet, var det også et spill som slet med å ta stilling til noe som helst. Oppfølgeren tar derimot disse tankene, skjerper de til et fargerikt sverd og svinger det mot blant andre overgripere, autoriteter, et militarisert politivesen og grådig religion, med et soddglis av dimensjoner.
Watch Dogs 2 har attpåtil blitt et spill med interesse og forståelse for skeivfordelinger i verden rundt seg, og utfordringene marginaliserte grupper står ovenfor. Og dette er utvilsomt viktig i et klima hvor utviklere av storspill synes kronisk livredde for personlighet og politikk, men det er nesten enda mer imponerende at jeg selv etter rundt tredve timer spilling fortsatt har lyst til å kna de siste timene med sideoppdrag ut av dette spillet. Det har aldri før skjedd meg i en av Ubisofts åpne verdener.
«The fellows at the top are likely rapists» freser El-P fra radioen, mens jeg kjører nedover San Fransiscos bakker i «lånt» sportsbil og hacker bankkontoene til pastellkledde Palo Alto-millionærer. Gufsene fra en ufyselig valgkamp rir utvilsomt fortsatt ryggmargen, men selv om hverken jeg eller El får gjort noe med den virkelige verden i dag, kan vi i det minste kose oss litt mens den brenner rundt oss.
Spillet er testet på PS4
