Den fransk-polske filmen Agnus Dei, (som betyr «Guds lam» på latin), forteller en vond historie basert på virkelige hendelser i kjølvannet av andre verdenskrig.
Det er både gripende og provoserende å se ettervirkningene hos nonner i et polsk kloster flere måneder etter krigens slutt.
Det kan være utfordrende å sette seg inn i både tanker og handlinger i situasjonen som utvikler seg.
Flott og behersket regi av Anne Fontaine, en stram og presis historie og et strålende ensemble av skuespillere gjør Agnus Dei til et sterkt og rørende drama om menneskelighet på både godt og vondt.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Uønskede omstendigheter
Det er desember 1945 og Røde Kors-sykepleieren Mathilde (Lou de Laâge) er på oppdrag i Polen for å hjelpe overlevende fra en konsentrasjonsleir.
En dag blir hun kontaktet av en desperat nonne fra et kloster i nærheten. Det viser seg at flere av hennes medsøstre er i uønskede omstendigheter, på grunn av russiske soldaters ugjerninger cirka 9 måneder tidligere.
Nå begynner resultatene å melde sine ankomster, men Mathilde oppdager at det blir utfordrende å hjelpe traumatiserte nonner som er livredde for at situasjonen blir kjent utenfor klosterveggene.
Anmeldelse: Dyrene i Hakkebakkeskogen er mer enn et nostalgisk pliktløp
Kontrastene mellom Mathilde og nonnene kunne knapt vært større. Hun er en fri kvinne, mens nonnene er bundet til sin Gud med strenge regler for livsførsel og religionsutøvelse.
De innledende møtene er preget av stor mistenksomhet og varsomhet. Abbedissen (Agata Kulesza) har et beskyttelsesinstinkt som filmen skal vise går lenger enn det som er forstandig.
Forløsningen mellom Mathilde og nonnene kommer veldig plutselig, og uventet, og virker faktisk litt kunstig skildret. Men både før og etter er denne interessante historien godt skrevet, spilt og regissert.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Store kontraster
Det er når man innser omfanget av situasjonen at den store tragedien viser sitt fulle ansikt. Enhver krig er full av slike hendelser, som er for små til å fanges opp av historiebøkene, men er av monumental betydning for de som rammes.
Agnus Dei lykkes i å skildre de sørgelige konsekvensene, angsten og lidelsene som plager nonnene.
Det er ikke helt ufarlig for Mathilde å hjelpe dem, for de russiske soldatene er fremdeles i området, men filmen gjør det lett å forstå hvorfor hun føler at hun ikke kan ignorere det og føler seg nødt til å hjelpe.
Anmeldelse: Fantastiske prestasjoner i hovedrollene i Min pappa Toni Erdmann
Regissør Anne Fontaine skildrer klosterdramaet med nøye utvalgte kamerautsnitt som understreker hvor lite manøvreringsrom nonnene i praksis har, begrenset som de er av skam og skyld.
Kontrasten er stor når noen av nonnene beveger seg utenfor klosteret i et vidåpent vinterlig landskap. Med forsiktig bruk av virkemidler fortelles en mørk og rørende historie som kanskje får en i overkant lys slutt, men etter så mye håpløshet, er det godt med litt håp.
Agnus Dei er et godt og sobert regissert etterkrigsdrama som fortjener et kinobesøk.
