Når to av Hollywoods heteste navn, Jennifer Lawrence og Chris Pratt, opptrer i én og samme film, er det lov å forvente fyrverkeri.
Passengers er ganske underholdende science fiction om en romferd der det oppstår store problemer. Filmen er pen å se på, stødig regissert av Morten Tyldum og virker gjennomført profesjonell.
Den sentrale kjærlighetshistorien mellom hovedpersonene virker dessverre like kald og steril som omgivelsene, og forsvinner i store deler av filmen til fordel for effektfull spenning.
Det er synd at skuespillernes stjernestatus ikke lar seg omsette i gnistrende kjemi, men som ren spenningsfilm er Passengers brukbar.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Våkner for tidlig
Romskipet Avalon er på vei til en ny planetkoloni med 5000 passasjerer i dvale. En teknisk feil gjør at Jim (Chris Pratt) våkner opp 90 år for tidlig, uten muligheter til å gå tilbake i dvale. Hans eneste samtalepartner er robotbartenderen Arthur (Michael Sheen).
Jim bestemmer seg for å vekke Aurora (Jennifer Lawrence), men et gryende forhold møter veggen når omstendighetene rundt vekkingen blir kjent, samtidig som det blir klart at romskipet er i alvorlig trøbbel.
Anmeldelse: Morten Tyldums The Imitation Game
Det er mange ting ved historien i Passengers som fascinerer, først og fremst ideen om at menneskeheten er i ferd med å kolonisere verdensrommet. Man kan tenke seg mange utfordringer og problemstillinger som det kunne vært interessant å utforske.
I Passengers handler det i stedet om Jims moralske valg, og hvilke konsekvenser det får for Auroras liv. Filmen viser med all tydelighet det monumentale i Jims handling og hennes problemer med å takle det. Så går handlingen vekk fra denne problemstillingen, og introduserer en ny utfordring av en mer teknisk art.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Lekre visuelle virkemidler
Passengers er en veldig pen film, med et overdådig romskip som kanskje virker i overkant romslig og luksuriøst.
Det er kanskje ikke helt troverdig rent romfartsteknisk, men det er i det minste en viss underholdningsverdi i flere av de lekre og oppfinnsomme visuelle virkemidlene, med Michael Sheens tørrvittige robotbartender og et basseng med gravitasjonsproblemer som høydepunkter.
Romskipets eskalerende problem, som starter med små tegn, blir etter hvert presserende, og det kan nok virke veldig enkelt at de to våkne passasjerene skulle kunne være i stand til å vite noe som helst om å reparere et enormt romskip, men det koker ned til noe så enkelt og banalt som at det må skrus på noen brytere.
Anmeldelse: Rogue One: A Star Wars Story har eventyrfølelsen
Passengers er på ingen måte en dårlig film fra Morten Tyldum, den bare sliter litt med å skape det store engasjementet og entusiasmen. Det er lett å føle at man burde føle mer for det som skjer.
Det måtte ha oppstått noe mer nært og inderlig mellom Jim og Aurora for at historien skulle grepet sterkere. Kjærlighetshistorien utvannes av science fiction-ideene og vice versa.
Passengers kommer derfor trolig ikke til å bli den kassasuksessen som man skulle tro med to av tidens største filmstjerner i hovedrollene. Det burde kunne forventes noe stort når Jennifer Lawrence og Chris Pratt braker sammen, men det sier bare «poff».
