Perfekte fremmede finner sted rundt et middagsbord, men historien er alt annet enn stillesittende. Dette italienske dramaet handler om hemmelighetene vi har for hverandre, og hva som kan skje når de kommer frem i lyset.
Utgangspunktet virker kanskje litt søkt, samtidig som filmens figurer lar leken gå så langt at det ikke lenger er helt troverdig, men Perfekte fremmede er elegant spilt og serverer noen sannheter om voksne parforhold som det skal gå an å kjenne seg helt eller delvis igjen i.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Farlig lek med mobil
Sju gamle venner møtes til middag, nemlig venneparene Rocco og Eva (Marco Giallini og Kasia Smutniak), Lele og Carlotta (Valerio Mastandrea og Anna Foglietta), Cosimo og Bianca (Edoardo Leo og Alba Rohrwacher) og Peppe (Giuseppe Battiston), som kommer alene.
Eva er vertinne og tar initiativet til en spesiell lek. Alle legger mobiltelefonene på bordet og må lese høyt meldinger som kommer inn, eller ta imot samtaler på høyttaler.
Selvfølgelig renner det inn med kompromitterende meldinger og oppringninger. Det kommer hemmeligheter for en dag som setter alle forholdene på prøve, samtidig som en måneformørkelse er underveis.
Anmeldelse: Min pappa Toni Erdmann er overraskende morsom
Introduksjonen av filmens figurer viser at de tilsynelatende er lykkelige og tilfredse, men regissør Paolo Genovese, som også har skrevet manuset sammen med fire andre, smetter inn små glimt som viser at noe ikke er helt som det skal være.
Det dreier seg om små blikk eller handlinger som vekker mistanke om at lykken er overfladisk. Hvorfor figurene går med på Evas lek er litt vanskelig å forstå all den tid historiens gang viser at flere av dem får meldinger og telefoner som de måtte forstå at det var en stor risiko for at de kunne få.
Men dette fører i alle fall til avsløringer av flere private og pikante hemmeligheter som setter forholdene i nye lys.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Full av komplikasjoner
Perfekte fremmede heter det den heter fordi det viser seg at figurene ikke kjenner hverandre så godt som de tror at de gjør. Filmen skildrer godt hvordan vennskapelige forhold, og selv langvarige kjærlighetsforhold kan være skjøre når motgangen melder seg.
Denne fredagskvelden er kanskje i overkant full av komplikasjoner, som tar over for hverandre etter tur og orden, og sliter litt på historiens troverdighet.
Samtidig er det lett å forstå at regissør Paulo Genovese må holde konfliktnivået oppe, slik at filmen ikke mister drivet, noe den heller ikke gjør i løpet av sine 97 effektive minutter.
Anmeldelse: Dyrene i Hakkebakkeskogen har alt – og litt til
Når det hele er over, sitter man igjen med følelsen av at figurene egentlig ikke har lært så mye. Plutselig later de i hvert fall som om ingenting har skjedd, selv om man som publikummer føler at figurene ikke kan forholde seg til hverandre på samme måte igjen.
Skjedde ikke det som nettopp skjedde? Eller slår beskyttelsesinstinktene til, og får figurene til å feie alt under teppet og late som om alt er som før?
Perfekte fremmede gir ikke svar på alt, men stiller en rekke interessante spørsmål. Filmen vant publikumsprisen på filmfestivalen i Haugesund, og den er akkurat god nok til å rettferdiggjøre det.
