The OA er den andre mysterieserien Netflix har sluppet i 2016 hvor en ung kvinne har blitt utsatt for forferdelige eksperimenter av skumle vitenskapsmenn og etterpå blir kjent med en kul vennegjeng. Men dette er en del steinkast unna den lune stemningen og den entusiastiske fortellerstilen til Stranger Things.
Ambisjonsnivået er høyt, og The OA spiller ut mysteriet sitt med kortene tett til brystet. Men til tross for et umiddelbart gripende spenningsplott og et lovende rollegalleri, blir dette raskt en tålmodighetsprøve som dessverre mister driv og spenning etter hvert som flere lag legges til historien.
Serien tematiserer det å leve i fangenskap og hva som skjer når vi dør, og har en spirituell tilnærming som kombinerer vitenskapelige teorier og overtro med religiøse overtoner.
Her er det en del som pirrer min sans for det fantastiske og fantasirike, men serieskaperne Zal Batmanglij og Brit Marling smører veldig tjukt på, og de klarer ikke å spenne opp de ulike ideene til en helhetlig og fengslende mytologi.
ANMELDELSE: I Origins – Krøll når vitenskap og reinkarnasjon forenes
Magekriblingen forsvinner raskt
Den unge kvinnen Prairie Johnson (Brit Marling) vender plutselig tilbake til hjembyen sin etter å ha vært sporløst forsvunnet i sju år. Alle lurer på hvem som bortførte henne, men den store snakkisen er at den tidligere blinde jenta på mirakuløst vis kan se igjen.
Prairie vil ikke åpne seg til hverken foreldre eller FBI, men samler etter hvert til seg noen av byens unge outsidere som får høre hennes utrolige historie.
Da vi en time ut i første episode endelig får åpningsvignetten, kjenner jeg at det kribler i magen av eventyrlyst, men serien flyter raskt ut i en repeterende overlevelseshistorie som tar sin åndelige side så selvhøytidelig at jeg sliter med å leve meg inn i mytologien og historien.
Og når vi kommer til den mektige og opprivende slutten, som har så veldig lyst til å gi publikum et realt hakeslepp, så er jeg mer oppgitt enn engasjert.
ANMELDELSE: The Crown – elegant i alle ledd
Flere nydelige rolleprestasjoner
Brit Marling, som spiller hovedrollen i sin egen serie, gjør en ganske statisk figur som den plagede Prairie. Marling har sine øyeblikk, men jeg opplever ikke at hun klarer å komme igjennom med rollefigurens dramatiske utvikling.
Men det er flere nydelig rolleprestasjoner her. Ian Alexander som den unge Buck har noen scener hvor følelsene strømmer ut av skjermen. Og selv om det lefles med karakterklisjeene, så viser Patrick Gibson kvaliteter som den brekkekle bøllen Steve.
Jason Isaacs (far Malfoy i Harry Potter-filmene) er troverdig som intens vitenskapsmann, og han gir serien den ambivalente skurkerollen den trenger. Men også Isaacs sliter med å skape spenning når mytologien svinger bort fra vitenskapen og over i mer abstrakte og åndelige verdensbilder.
Det er mange løse tråder og mye potensial som forblir uforløst i The OA. Det virker som serien har veldig lyst til å bryte ut av konvensjonene og ta oss med på noe helt nytt. Men The OA er ikke mer stilsikker enn at det tys til svulstig indiepop og klissete gledesrop når serien skal løfte oss inn sine emosjonelle spenningstopper.
Jeg setter stor pris på at Zal Batmanglij og Brit Marling får lov til å skape sitt eget univers. Dette framstår som en høyst personlig serie. Og her er det mye å hente for dem som setter pris på spirituell mystikk, og som har gått lei de dominerende uttrykkene fra sci-fi- og fantasysjangeren når det ukjente skal utforskes i film og serier.
Men selv om The OA er frisk og modig i komposisjon og tematikk, så har den ikke den kunstneriske styrken til å løfte tankegodset sitt opp til overflaten, og serien er for treg og antydende til at jeg blir særlig underholdt.
The OA har premiere på Netflix fredag 16. desember. Alle 8 episodene er tilgjengelige.
