En gatekatt ved navn Bob er lun feelgoodunderholdning for filmglade katteelskere.
Dette er filmversjonen av den selvbiografiske boka med samme navn. En historie basert på James Bowens liv som rusmisbruker på gata i London, og hvordan han kom seg inn fra kulda og ut av heroinavhengighet med hjelp fra gatekatten Bob.
Dette er en historie full av håp og rufsete britisk sjarm. Katten Bob, som spiller seg selv (med litt stunthjelp), er en katt med karisma og kamerateft nok til å fungere utmerket som kinoselskap. Og Luke Treadaway, som spiller James, er lett å like som kjempende rusmisbruker med et hjerte av gull.
Som «mot alle odds»-historie treffer filmen tonen, men som realistisk drama basert på virkeligheten er filmen en lettvekter som skyr temaets alvor.
Alt fra abstinenser til ubehagelige gatetyper er dratt over i kategorien «familievennlig», og Bowens eneste dårlige egenskaper er hans avhengighet og det at han bryr seg for mye.
Et velspilt vennskap
Det er et sørgelig liv vi presenteres for i starten av filmen. Gjennom noen tydelige situasjoner fortelles vi at livet på gata er et utakknemlig liv, og at den gitarspillende heroinisten James Bowen er farlig nær enden på visa.
Men håpet tennes da en idealistisk hjelpearbeider (Joanne Froggatt) skaffer han metadonbehandling og en leilighet. Og da en skadet og meget tillitsfull gatekatt dukker opp, får James ny mening i tilværelsen.
Det er samspillet mellom James og Bob som er filmens store styrke og attraksjon. Det er et hjertevarmt og velspilt vennskap. Duoen klarer å bygge et oppriktig forhold foran kamera, som gjør at vi kan tro på James sin motivasjon. Han må fikse seg selv sånn at han er i stand til å ta vare på Bob.
Har ikke tid til tomheten
En gatekatt ved navn Bob er en familiefilm som handler om flere tema som ikke passer så lett inn i en friksjonsfri underholdningsmal.
Og det lider filmen av. Den tar seg ikke tid til den tomheten, brutaliteten og sårheten som historien antyder og i stor grad bygger på, og mister derfor troverdigheten og nerven som kunne gjort dette til noe mer enn en «buddy»-film om en katt og en mann.
Regissør Roger Spottiswoode, som tidligere har levert populær dyre-«buddy» med Turner & Hooch (1989), viser heller ikke spesielt godt håndlag med det mellommenneskelige kjærlighetsdramaet. Uten å avsløre for mye, er det lagt inn en romantisk tråd, men den historien tar noen snarveier som snyter oss for både dramatikk og spenning.
Dette er ikke en film for dem som er allergisk mot markedstilpassede historieforenklinger og melking av det sukkersøte. Men hvis du tåler den kombinasjonen, og liker dyrehelter, slentrende visepop og sterke vennskap, er dette en sjarmerende historie om hvor viktig og stor kjærligheten til dyr kan være.
