Tromsø Internasjonale Filmfestival har nok engang vist seg som et sterkt møtested for filmelskere. Det omfattende programmet har kunnet by på ulike opplevelser av god kvalitet fra de fleste verdenshjørner. Gledelig er det at noen av de største høydepunktene hadde norsk forankring.
Barn skjærer tunger
TIFF startet passende nok med en film som speiler et stykke nord-norsk virkelighet. Solveig Melkeraaens Tungeskjærerne er en søt og hyggelig dokumentar der hun følger sin egen niese Ylva fra hjembyen Oslo til morens og tantens opprinnelige hjemsted, Myre i Øksnes, der hun skal lære seg å skjære torsketunger på et fiskemottak.
Filmen retter seg kanskje først og fremst mot et veldig ungt publikum, og kunne hatt godt av strammes inn litt. Noen sekvenser fremstår som fyllstoff, og Tshawe fra Madcon er med i starten og slutten på en litt krampaktig måte. Barna virker også i overkant instruerte i flere sekvenser, men er skjønne og sjarmerende.
Vi får et innblikk i hvordan de får ta del i en årelang tradisjon som gir dem verdifull erfaring som ansvarliggjorte barn. De lærer om arbeidets verdi helt fra starten. Kanskje vil dette gjøre dem bedre stilt til å takle det voksne arbeidsmarkedet, når den tiden kommer.
Tungeskjærerne var en populær åpningsfilm på TIFF, og var den mest sette under hele festivalen. Den får vanlig norgespremiere 10. mars.
Formidabel Rebecca Hall
Christine var et av høydepunktene i hovedprogrammet. Og det handler da ikke om John Carpenters grøsser fra 1983 om en demon-bil, men et sterkt drama basert på en virkelig historie.
Rebecca Hall gjør en formidabel innsats i rollen som tv-reporteren Christine Chubbuck. Hun jobber i en tv-kanal i Sarasota i Florida, der sjefen styrer mot en mer sensasjonspreget nyhetsdekning, mens Christine har ambisjoner om å utføre seriøs journalistikk. Hennes motvilje skaper gnisninger på jobben.
Samtidig ser vi hvordan Christines mentale tilstand er faretruende dårlig. Privatlivet og jobbverdenen går mot en kollisjon. Hennes historie er godt kjent i mediekretser, men man må ikke være nyhetsjunkie for å sette pris på denne filmen. Rebecca Hall spiller skremmende godt, og man kan bare håpe at hun blir nominert til en Oscar. Christine har foreløpig ikke norsk kinodistribusjon.
Poetisk om poet
En annen imponerende film i TIFFs hovedprogram er det chilenske dramaet Neruda, regissert av Pablo Larrain. Filmen handler om forfatteren Pablo Neruda, en kjent kommunist, som i 1948 går i dekning etter å ha kritisert den chilenske presidenten.
Dette er selvsagt basert på virkelige personer og hendelser, men Larrain har skapt en poetisk historie om Nerudas flukt, menneskene som hjelper ham, og mannen som jager ham, en mystisk skikkelse som spilles av Gael Garcia Bernal.
Larrain viderefører det lavkontrasterte billedspråket som han også førte i filmene Stem nei og El Club, og det er ikke helt klart hva han mener er bra med å vise bilder der alt som skal være svart er grått, men samtidig er kameraføringen lekker, natursekvensene er nydelige, mens byscenene er full av liv og atmosfære.
Neruda får sannsynligvis norgespremiere i oktober.
Sterke bilder fra forvirrende krig
Tromsø Internasjonale Filmfestival har i år for første gang et eget sideprogram kalt «Norske horisonter». Dette er seks norskproduserte filmer som på ulike vis ser utover landegrensene. Her imponerte blant annet dokumentaren Nowhere To Hide, som vant hovedprisen på den store dokumentarfilmfestivalen IDFA i Amsterdam i november.
Den følger den irakiske sykepleieren Nori Sharif, som filmer seg selv over fem år, både på jobb og privat i hjembyen Jalawla. Vi ser hvordan krigen i kjølvannet av den amerikanske tilbaketrekningen rykker stadig nærmere hjemstedet, og hvordan han får inn flere og flere hardt skadede pasienter, før krigshandlingene foregår rundt hushjørnene og han tar med familien på flukt.
Nori er en god forteller, og regissør Zaradasht Ahmed, som har bodd i Norge siden 1995, har sydd sammen en effektiv fortelling om mennesker på flukt fra en forvirrende krig der de ikke alltid vet hvem som kriger med hvem.
Nowhere To Hide har mange sterke bilder, selv om man også får følelsen av at det verste holdes igjen. Den har også mange enkeltskjebner og vitnesbyrd som gjør inntrykk. Det filmen foreløpig ikke har, er norsk kinodistribusjon.
Flere gode tilløp
Izer Aliu er et spennende navn på gang i den norske filmbransjen. Han har blant annet vunnet Gullstolen på kortfilmfestivalen i Grimstad TO ganger, for Å vokte fjellet i 2013 og Det gode liv, der borte i 2014.
Hans første spillefilm heter Fluefangeren og ble vist på TIFF etter at den hadde premiere på en annen TIFF, nemlig filmfestivalen i Toronto.
Den er innspilt i Alius opprinnelsesland Makedonia, og handler om en lærer som bestemmer seg for å skape fred mellom guttene i klassen. De er nemlig dypt splittet på grunn av områdets politiske og etniske skillelinjer.
Utgangspunktet er interessant og filmen har flere gode tilløp. Likevel føles historien litt uforløst og famlende, med det resultat at den føles ganske stillestående i perioder. Fluefangeren skal selvsagt anmeldes nærmere når den har norgespremiere 21. april.
Blodige isflak
Den beste norske filmen som ble vist under årets Tromsø Internasjonale filmfestival var dokumentarfilmen Ishavsblod – De siste selfangerne. Den skildrer livet om bord på selfangstskuta Havsel, og det kanskje siste toktet i Nordishavet i 2015.
Regissørene Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen gir et svært interessant innblikk i hvordan moderne selfangst foregår, samtidig som filmen inneholder fine personkarakteristikker av et morsomt mannskap.
Kapteinen Bjørne Kvernmo er et sentralt element i dokumentaren, med sine sjøvante kunnskaper, gjennomtenkte holdninger og fargerike uttalelser som blant annet vitner om en noe hard personalpolitikk.
Ishavsblod har mange flotte bilder av livet på havet i både stille solvær og kokende storm. Den har også kontrastfylte bilder av blodige isflak, som kanskje kan føles ubehagelig å se på, men som samtidig er vakkert på en forunderlig, særegen måte. Denne flotte dokumentarfilmen får kinopremiere 17. mars.
https://youtu.be/SF7Hfczkk8U
Full av boblende energi
TIFFs avslutningsfilm oppleves som en befriende humørperle etter flere kinoinntrykk av det sterkere slaget. La La Land er regissør Damien Chazelles imponerende musikal med Ryan Gosling og Emma Stone i hovedrollene.
Det handler om drømmer og kjærlighet i stjernenes by, Los Angeles, og hva jakten på suksess koster hovedfigurene. Chazelle sprøyter filmen full av boblende energi, morsomme påfunn og lekende fortellerglede, samtidig som filmen også har bittersøte elementer som gir historien en viss dybde.
Full anmeldelse av La La Land kommer når den får norgespremiere 24. februar. Over og ut fra Tromsø!