Politiske thrillere er ikke hverdagskost i norsk film. Derfor er regissør og manusforfatter Stig Svendsens Kings Bay et velkomment tilskudd. Den spinner en interessant historie som tar utgangspunkt i virkelige hendelser på Svalbard, noe som selvsagt vekker visse assosiasjoner til Orions Belte (1985).
Også nå handler det om myndighetenes tåkelegging av kampen om råderett i nordområdene. Kings Bay er riktignok fiksjon, men det som fortelles virker heller ikke direkte usannsynlig. Og når det uventede, men spennende valget av Kari Bremnes i hovedrollen klaffer ganske bra, fremstår Kings Bay som en fin thriller.
Den skulle nok hatt en noe løsere dialog, sterkere figurskildringer og brattere spenningskurve, men forteller samtidig en interessant historie mot et storpolitisk bakteppe som virker troverdig.
Anmeldelsen fortsetter under bildet
Vil ikke ha sannheten frem i lyset
Et mørkt og vinterlig Tromsø er en god arena for spenningen. Den som har et forhold til byen, vil kjenne seg godt igjen i flere av filmens scener. Ishavskatedralen er aldri langt unna i bakgrunnen.
Bakteppet er imidlertid Kings Bay-ulykken på Svalbard i 1962, som krevde 21 gruvearbeideres liv og felte Gerhardsen-regjeringen.
Harrieth Hansen (Kari Bremnes) er Nordlys-journalisten som kommer over noen gamle lydbånd som antyder at gruveeksplosjonen ikke var en ulykke, men et resultat av en bevisst handling.
Når Harrieth og kollega Oscar Stokstad (André Sørum) begynner å grave i saken, forstår de at visse krefter ikke vil ha sannheten frem i lyset.
Anmeldelse: Disippelen er et velrettet spark mot religiøs fanatisme
Når Harrieth blir spurt om hun kjenner til Kings Bay-saken, og hun svarer «ikke i detalj», er det kanskje ikke veldig overbevisende av en som skal være en godt voksen og garvet journalist, men det gir filmen en unnskyldning til å gi et yngre publikum et overblikk.
Plottet som konstrueres og den storpolitiske konflikten som tegner seg, er godt og forståelig fortalt. Det er kanskje mindre troverdig at det brukes såpass kraftige ressurser på å dysse saken ned over 50 år etter, men man godtar det for underholdningens skyld.
Her blir det både sniking rundt hushjørner, avlytting, innbrudd og mystiske dødsfall, uten at det blir direkte spionparodisk.
Anmeldelsen fortsetter under bildet
Litt stiv i replikkene
Kari Bremnes gjennomfører sin spillefilmdebut med æren i behold, selv om figuren hennes med fordel kunne vært utdypet nærmere. Hun introduseres som en sliten veteran som trenger en ny storsak for å komme seg ovenpå, men Harrieths motivasjoner havner raskt i bakgrunnen. Bremnes har likevel et spennende ansikt og en personlighet som gir rollen tyngde.
Det påtvungne samarbeidet med ferske Oscar kunne også fått større armslag. Her inviteres det innledningsvis til en konflikt mellom veteranen og nybegynneren som senere kunne ha utviklet seg til et respektfullt vennskap gjennom felles opplevelser, men det legges dessverre aldri opp til noen stor kjemi mellom figurene.
Kings Bay har også flere gode skuespillere på rollelista. Ved siden av de som allerede er nevnt, finner vi også flinke folk som Jørgen Langhelle, Maria Bock, Randolf Walderhaug, Eirik Junge Eliassen, Kristian Figenshow, Erik Hivju, Kim Sørensen og Ketil Høegh i mindre roller. Litt pussig er det at ingen av disse krediteres i forteksten. Det første navnet som dukker opp er castingansvarlig.
Anmeldelse: Split er en tam thriller fra M. Night Shyamalan
Replikkvekslinger, meningsytringer og diskusjoner er litt stivbeinte, der historiens hovedtrekk repeteres litt for ofte. Det er i blant åpenbart at figurene snakker til publikum, ikke til hverandre, for å forsikre seg om at alle forstår handlingen.
Et stort problem er det ikke. Kings Bay har flere gode kvaliteter, der Kari Bremnes, Tromsø og fin fremdrift er noe av det beste.
Spenningskurven peker svakt oppover mot et brått og litt skuffende klimaks, men filmen etterlater et inntrykk av å være en gjennomtenkt thriller basert på en historisk hendelse og en stadig aktuell tematikk. Derfor er Kings Bay verdt å se.
