Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet var litt skeptisk da jeg hørte at det skulle komme en film om popduoen Marcus of Martinus. Hvor mye er det egentlig å fortelle om livet til to brødre på snaue femten år?
Ikke så veldig mye, er vel egentlig svaret på det, men historien om tvillingbrødrene som ble popstjerner er likevel relativt engasjerende kost.
Og selv om vi aldri dykker spesielt dypt ned i materien i Marcus & Martinus – Sammen om drømmen, er dette likevel et sjarmerende portrett av to vanlige gutter som lever et ekstraordinært liv.
Filmanmeldelse: «Justin Bieber: Never Say Never» – En helt ålreit nær-Justin opplevelse.
Søt, sjarmerende – men platt
Helt siden Martinus kom til verden 15 minutter etter Marcus, har de to brødrene vært sammen. I løpet av livet har de bare vært fra hverandre én dag, blir vi fortalt i filmen. Derfor handler Sammen om drømmen like mye om det å være brødre, som det å være popstjerner.
Filmens dramaturgiske oppbygning er en klisjé. Den begynner med gamle hjemmevideoer av to små barn som danser og ler når de hører musikk, og ender opp på en gigantisk scene foran tusenvis av elleville fans.
Marcus & Martinus – Sammen om drømmen tar oss med andre ord raskt gjennom tvillingenes karriere så langt. Fra de ble “oppdaget” på hotellshow på ferie i Thailand, til innspillingen av sitt første album, og til å selge ut Oslo Spektrum. Vi får bilder av gutta som sitter og gjør lekser mens faren og manageren er i møte med plateselskapet, og vi får bli med hjem til Trofors der gutta har hatt en idyllisk barndom.
Fortellingen er søt og sjarmerende og også ganske rørende, selv for undertegnede som ikke har noe nært forhold til musikken. Men vi kommer bare tidvis under huden på de to tenåringsidolene, og dermed oppleves filmen som ganske platt.
Kommer aldri virkelig nær
Regissør Daniel Fahre (som med dette gjør sin regidebut i langfilmformatet) tegner stort sett et glansbilde av livet som idol.
Selv om det er noen småkrangler her og der, og et par episoder hvor gutta er lei og slitne, og ikke klarer å gi alt på konserter, så er det for det meste et rosenrødt eventyr som fortelles.
Fahre bruker veien mot Spektrum som rammefortelling for å skape spenning i filmen, men legger regihånden så tungt på verket at store deler av filmen føles iscenesatt. Filmen har flere scener der det virker som de voksne har fått regi, som for eksempel under den første befaringen i Spektrum, når manager Jon holder en liten tale om at «nå må vi virkelig krysse fingrene for at det blir utsolgt, dere».
Sammen om drømmen er på sitt beste når vi i stedet får være flue på veggen og det er tydelig at situasjonene som utspiller seg er ekte.
Som når stolt far Kjell Erik står med blanke øyne i vingene og ser på mens sønnene opptrer foran 100.000 publikummere på VG-lista, eller når han må be dem om å ta seg sammen etter en mindre vellykket konsert fordi gutta ikke ga alt.
Det er i de situasjonene at vi får et lite glimt av hvem Marcus og Martinus virkelig er, at vi får se at selv om de er tvillinger, så er de to individer som faktisk er ganske ulike og som kanskje vil forskjellige ting. Men Daniel Fahre holder seg hele tiden på overflaten og gir oss bare et gløtt av denne virkeligheten.
Vinner på sjarmen
Å kalle Marcus & Martinus – Sammen om drømmen for en dokumentar blir litt feil, filmen fremstår mer som en blank og fin reklameplakat for den unge duoen.
Men hva filmen mangler i dybde og nyansert refleksjon over det å vokse opp som et popidol, tar Marcus og Martinus igjen på sjarm. Når de to gutta får være seg selv og herjer på lerettet koser jeg meg med filmen.
Jeg liker Marcus og Martinus bedre nå enn før jeg så filmen, jeg heier litt mer på popduoen fra Trofors, og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å ha “Elektrisk” på hjernen i minst en uke fremover, så sånn sett har vel filmen gjort jobben sin.
Og skulle det være noen tvil – hvis du er tenåring som tegner M og M i panna på konsert og gråter av glede når gutta kommer på scenen – ja, da kommer du til å elske denne filmen.
