Riverdale starter meget lovende som en herlig spennende High School-serie med trekantdrama, et mordmysterie og massevis av klassiske problemstillinger fra en fartsfylt og hemmelighetsfull tenåringsgjeng.
Det er mye som er kjent og kjært i dette universet. Handlingen er basert på den kjernesunne tegneserien Archie, og dette er en serie som kommer fra samme kanal (The CW Network) som har gitt oss The Vampire Diaries, Arrow, Jane the Virgin og The 100.
Men Riverdale klarer å bruke sitt velkjente utgangspunkt, og sin lettbente underholdningsstil, til å skape en åpen verden hvor stemninger, karakterer og konflikter skaper et tettpakket og fengende driv.
Supereffektiv spenningsbygger
Det tar ikke mer enn 15 minutter, så er flere av de store konfliktlinjene i serien etablert med kjærlighetsintriger, glimt av sommerens mørke hemmeligheter og foreldre som desperat prøver å styre sine barn unna feilene de selv har gjort.
Riverdale har et rikt persongalleri som virker veldig godt egnet til å ta oss med inn på en oppdagelsesferd av denne klassiske, men hemmelighetsfulle amerikanske småbyen. Her har Twin Peaks vært en tydelig inspirasjon i måten det mørke og det idylliske duellerer i flere av ungdommene, og alt fra outsidere, via flinkiser, til skolens kuleste står i tur for å bryte med publikums tradisjonelle forventninger.
Archie Andrews (K.J. Apa) er en kvikk og kjekk amerikansk forstadsungdom som framstår tilsynelatende irriterende perfekt. God i fotball, flink til å klimpre ut sitt indre sjeleliv på kassegitar og beundret av flere.
Men fasaden har sprekker, og under det sympatiske, ligger det nok karakterbrister og karisma til at rødtoppen kan fungere godt som hovedperson i et relaterbart rollegalleri.
Den mest fengende rollefiguren i sesongåpningen er likevel Victoria (Camila Mendes), som kommer flyttende fra New York. Hun er en kompleks og ubestemmelig karakter som kan rasere skolehierarkiet og som lar oss se lokalsamfunnet gjennom en nykommers nysgjerrige blikk.
Klarer å skape stemning og egenart
Det er ganske så opptråkkede stier Riverdale beveger seg på. Både gjennom sin egen tegneseriebakgrunn, og som nytt tilskudd til den ganske så fyldige småbymysteriesjangeren. Men Riverdale har egenart.
Lysarbeidet er lekkert og gir serien en sløy og neondus skumringsstemning som forsterker følelsen av at det alltid er en mulighet for at «hva som helst kan skje denne natten».
Og måten serien klarer å utvikle, leke med og modernisere flere godbiter fra Archie-tegneseriens skattekiste, som Pop’s diner, bandet Josie and the Pussycats og den gjennomgående hangen til ikonisk 50-talls americana, lover godt.
Men det er også en del varsellamper som blinker i sesongpremieren.
Riverdale er litt kleint selvbevisst sin egen bruk av High School-klisjeer og popkulturelle referanser, og lar ofte noen kommentere det som skjer for å skape en tilgjort distanse til klassiske scener som cheerleader-opptak og flasketuten peker på. Det er bra å være selvbevisst, men det er en strebersk måte å rettferdiggjøre scener som heller burde blitt laget så bra at de ikke trengte kommentarspor.
Det er også irriterende at mange av seriens relasjoner forklares i dialog. Men siden mye av energien kommer fra en ekstremt effektiv fortellerstil, så er det kanskje et nødvendig onde i dette universet.
Til tross for noen drygt såpete karakterer, og mange velbrukte virkemiddel, er dette er en serie som engasjerer meg fra første stund. Dette er en verden jeg gleder meg til å henge mer i. Jeg er riktignok veldig svak for gode High School-filmer, og det er mulig jeg lar nostalgi og sjangerbegeistring styre forventningene mine. Men hvis Riverdale fortsetter i dette sporet, har serien potensial til å treffe som en perfekt poplåt.
Riverdale har norsk premiere på Netflix 27. januar med ukentlige episoder hver fredag.
