Multikunstner Kim Hiorthøy gjør sin regidebut med en definitivt annerledes forundringspakke av en spillefilm, skrevet av ham selv og Ilse Ghekiere.
The Rules for Everything er en rekke av flytende tanker, flyktige assosiasjoner og merkelige situasjoner. Bak de snurrige påfunnene ligger det en tragisk historie om plutselig død, dypt savn og en sorgprosess i stampe.
Dette er en deilig rar og sær film som er formsterk og kraftfull, samtidig som den er sår og vakker.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Observerer livets regler
Når faren plutselig dør, begynner 10 år gamle Storm (Tindra Hillestad Pack) å observere livets ulike regler for å unngå at tilværelsen bryter sammen.
Moren Agnes (Natalie Press) kaster seg inn i jobben som regissør av instruksjons- og reklamefilmer, samtidig som hun blir interessert i den øst-europeiske selvhjelpseksperten Hrovje (Pavle Heidler). Hun har kanskje et håp om at han kan hjelpe henne til å komme videre.
Storm har på sin side samtaler med en lærer (Ingrid Olava), som inspirerer henne til å bruke Ingmar Bergmans film Det syvende seglet som en slags terapi for å bearbeide døden som konsept.
Anmeldelse: Kings Bay – fin thriller med stivbeinte replikker
Hiorthøys figurer er overraskende uttrykksløse, men kommuniserer likevel mye gjennom sine handlinger og den sparsomme, men treffende dialogen, som føres både på norsk og engelsk.
Storm er filmens fortellerstemme, som formidler en jevn strøm av tanker og inntrykk. Tindra Hillestad Pack spiller henne med en forbausende ro og stille tilstedeværelse.
Britiske Natalie Press (My Summer of Love, Suffragette – Kampen for frihet) underspiller i rollen som den sørgende Agnes, selvsagt med fullt overlegg. Ingrid Olava, som gjerne må gjøre mye mer film, gjør en morsom rolle som læreren med en litt spesiell pedagogisk strategi.
Birollegalleriet inneholder ellers gode bidrag fra blant andre lovende Sara Francesca Brænne, Kaveh Terani og Petter Width Kristiansen. Resultatet er et skråblikk på utfordringene ved å sørge i et samfunn som distanserer seg fra døden.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Berører på sitt merkverdige vis
The Rules for Everything er nydelig fotografert av dyktige Øystein Mamen i 1.37:1, det smale formatet som for eksempel American Honey, Sauls sønn og Ida har brukt i den senere tid.
Sistnevnte er kanskje en inspirasjonskilde, for i likhet med den polske filmen plasserer også The Rules for Everything sine figurer i lekre utsnitt, der den helhetlige komposisjonen er viktigere enn figurenes plassering.
Derfor er de ofte i nedre del av bildene eller ute på sidene. Dette beskriver kanskje hvordan dette er mennesker som står litt utenfor og ikke passer helt inn.
Anmeldelse: Ida – hver filmrute er et kunstverk
Kim Hiorthøy er altså en dreven multikunstner, og debuterer som spillefilmregissør med en erfaren kunstners evne til å kommunisere, men med en debutants uredde skapertrang.
The Rules for Everything spiller ikke hardt på publikums emosjonelle strenger, men er likevel en underfundig dramakomedie som berører på sitt merkverdige vis. Den fortjener å finne et publikum som er åpen for alternative måter å bli fortalt en historie på.
Det er bare januar, men The Rules for Everything vil sannsynligvis stå igjen som årets mest originale norske film.
